Siste nyheter

"Some people dream of success while we wake up and achieve it!

"

 

(Stegastein, på vei opp mot Aurlandsfjellet)

 

Klokka var 06.00 på en lørdag, og vanlige folk lå og sov i sengene sine. Regnet trommet på hyttetaket og skyene hang over Aurland denne spesielle morgenen den 18 august 2012. Regnet skulle ikke komme før om kvelden, så dette var litt sjokk for debutantene.

 

Kvelden før hadde de ankommet til vakre Aurland, for å hente startnumrene i Aurlandshallen. Pia og Ingrid kom litt sent til infomøtet, så de fikk ikke med seg detaljene angående start og svømming, men det gjorde sikkert ikke noe. Muntre dro de til svømmearenaen for å sjekke ut forholdene, hamstret inn Snickers, hvitt brød, fårepølse og Cola, før de tok en sen middag på en lokal restaurant. Middagen var ikke helt perfekt, det eneste damene ville ha var pasta, men det fantes ikke, så det ble mormors kjøttkaker og burgere. Ertestuingen fikk ligge igjen på tallerkenen.

Tre gode venninner krøp ut av sengene, litt mer stille enn vanlig- klar for livets til nå største sportslige utfordring Axtri2012. Havregrøt med blåbær og eplebiter, pluss kaffe skulle gjøre underverker. Satte oss i bilen, småspiste banan og kjørte ned til den lille lagunen, helt nede i sentrum av Aurland. Alt stod klart satt opp for at en hel haug med triathleter fra hele verden skulle ta fatt på det som regnes som en av verdens 10 hardeste triathlonarrangementer...og der var vi, meg selv Pia, Ingrid og Lise Lotte.

 

Vi parkerte bilen bare 200 meter fra T1, blide arrangører hilste på oss og tøyset- mens Frank Sinatras "I`m singing in the rain" tonet ut over svømmearenaen. Det passet godt. Vi plasserte all bagasjen (og det var mye, så uerfarne som vi var) i Finish- bilen og T2 bilen, før vi puttet sykkelklær og sykkel på plassen vår i T1.

 

T1 og T2;

Før konkurranser må man sjekke inn sykler og bekledning. Sykkelen plasserer man i T1, der hvor arrangør har satt opp en kasse eller et stativ, med deltagerens startnummer. Man må også levere fra seg bagene med klær til sykling og løping (T2)/ sette det på plass selv. Veldig viktig å legge fra seg ekstra drikke og mat, som man kan få i seg etter for eksempel endt svømmeøkt. Alt dette skjer inne i skiftesonene T1 og T2. T er forkortelse for Transition. I Aurland var T1 og T2 på ulike steder, men ofte er skiftesonene på samme sted. Dersom det er mulig, er det lurt å ha med et håndkle, som man kan stå på når man skifter, og evt. en plastkasse (IKEA), til å ha alle klærne oppi i skiftesonen, just in case of regn...

 

Det var nå vi skulle prøve ut alt vi hadde trent på- og det var med en stor klump i magen vi stod og kikket rundt oss. For her var det mange spreke folk.

Vi tok på oss våtdraktene, stresset litt med hva vi skulle gjøre, gikk på do opptil flere ganger og fikk litt antiduggspray på svømmebrillene, av den alltid positive og langt mer erfarne Solveig fra BTC. Over oss fløy et radiostyrt helikopter med kamera, publikum stod oppe på piren og stemningen var magisk blant svømmerne. Som helt "ferskinger" innenfor Ironman- distanser, hadde vi hvite badehetter,  og vi måtte stille oss helt bakerst på gresset. Foran oss stod da blå, grønne, røde og en eller to svarte badehetter, plassert på hodene til en godt trent gjeng fra hele verden.

Pang! Starskuddet går og alle hopper utfor en steinmur, ned på stranden og løper ut i vannet. Armer, bein, kaos, bølger og null sikt, i det vi fosser ut fra stranden. For å ikke få for mange beinspark i hodet, legger jeg meg litt mot venstre, mer plass og bedre sikt. Jeg hører noen som roper "Heia jenter!"- det er i hvertfall noen som støtter oss, og jeg får ekstra fart og sikter mot det første vendingspunktet. Vannet er tyrkisblått, helt fantastisk, og jeg ser hendene mine under vann, prøver å svømme i rett linje, men har en tendens til å svømme mot venstre. Må opp å navigere innimellom. Begynner å få flyt på crawlingen, og jeg tar innpå en blå badehette foran meg som svømmer bryst. Diesellukt fra en eller annen båt irriterer meg litt, men lukten forsvinner når jeg kommer vekk fra land, og jeg nyter hele situasjonen. Ved andre vending er det stor spredning i feltet, og jeg har mer å gi. Ser en brennmanet på min høyre side under vann, får litt panikk, men fortsetter videre rett frem mot mål. Kommer plutselig både regndråper og bølger fra en ferge som har kjørt fra Aurland, men ser nå at jeg nærmer meg folkemengden på piren, så det er bare å fortsette, ikke gi meg. Hører plutselig Janicke som sier hei bak meg, svømmer med henne og to andre jeg ikke vet hvem er, inn gjennom den litt trange passasjen til lagunen, får litt panikk av tang og tare som duver under oss, men biter tennene sammen og svømmer siste metrene, før to hjelpere får oss opp på beina og drar ned glidlåsen bak. Registrerer at noen tar bilder, men føler ikke for å smile, ansiktet er ganske kaldt.

Løper opp trappen, rett bort til 212 og min boks med sykkel og klær i T1. Det har regnet, men heldigvis var alt dekket med plast, så jeg får skiftet til tørre sykkelklær. Her skal det vise seg at jeg gjør en kjempetabbe. Fordi jeg ikke har sjekket bra nok hvor drikkestasjonen er på fjellet, tar jeg litt lett på spising og drikking i T1. Jeg tar en slurk med Cola, for deretter å ta en slurk med sjokolademelk. Og da mener jeg en slurk. Jeg mener å huske at jeg også spiser en banan. Men det skal vise seg at det er langt til matstasjonen, som jeg forventer ligger på toppen etter all stigningen som ligger foran oss. Den ligger nemlig på den andre siden av fjellet, og for å komme dit må jeg sykle over hele fjellplatået. Med meg i lommen har jeg heldigivs to barer, men de ligger kronglete til og innpakket i papir. Men man lærer vel fra konkurranse til konkurranse.

Jeg løper med sykkelen gjennom hele skiftesonen, plutselig hører jeg "Heia Pia!", og det er en jeg studerte musikk med for mange år siden, som plutselig har fått øye på meg. Hun er nok like overrasket som meg, der hun står blant publikum og klapper oss ut av sonen, sånn at vi kan sette oss på sykkelen og kaste oss over veien mot Erdal. All ros til arrangører som smiler og prøver å gire oss opp. De vet hva som venter oss. Vi aner det ikke. Lise Lotte ville kjøre opp bakkene i går med bil, men jeg og Ingrid mente det var best å la være. Hadde jeg visst hvor bratt det var på forhånd, hadde nok klumpen i halsen vært større før start.

Det var et slit, men et utrolig vakkert slit. Det var en enorm kontrast til hverdagens kjas og mas, og jeg forstod plutselig at dette, dette skulle jeg gjøre mange ganger.

Sykler forbi Stegastein. Vi er plutselig over skyene, og utsikten som åpner seg mot Aurlandsfjorden sitt dramatiske landskap, er svimlende, ved den prislønnede utsiktsrampen Stegastein. Den er laget i llimtre og stål, 30 meter ut i lufta og 600 meter over fjorden. Høyre baklår svikter etter ca 700 høydemeter, så da må jeg opp og tråkke noen ganger, for så å sitte og tråkke.Slik holder jeg på de neste kilometrene, i et tappert forsøk på å strekke ut muskelen bak.

Farten sank, men jeg håpet det ville gi seg. Tre paracet senere og noen bratte kilometer senere begynte det å hjelpe. Nærmet meg 1300 meter, etter de bratteste bakkene, da jeg møtte noen som snudde. Hva var det for noe?  Skulle de ikke videre? Her var det jo snøkledde tinder og naturen var mildest talt majestetisk. Og var det ikke han som hadde skrytt av at han hadde deltatt i Norseman som snudde? Aldri i verden om jeg brøt på den måten, selv om jeg syklet aldri så sakte. Her skulle man gjennomføre, dermed basta! Jeg følte meg plutselig i superform, når godt trente menn brøt sykkeletappen, mens jeg tråkket videre, meter for meter. Og for en seier! På toppen var det blitt sol, og foran meg lå et snøkledd landskap. Veien over Aurlandsfjellet kalles gjerne snøveien mellom fjordene. Jeg var nok ingen racer, men en gang må være den første, og nå koste jeg meg faktisk på sykkelen

.

 

Men jeg var sulten, hadde riktignok spist en powerbar, som jeg hadde lirket ut av lommen og åpnet med tennene, men det holdt ikke. Seksten kilometer med bare oppoverbakke krever noen kalorier. Hvor var matstasjonen? Jeg syklet videre og håpet på at den skulle dukke opp bak neste sving, men det var bare turister og bobiler langs veien, som ivrig fotograferte disse rare triathletene som syklet over fjellet med startnummer. Været var flott over fjellet, og jeg trengte ikke å ta på meg jakken ennå. Til slutt kom jeg meg til matstasjonen, stappet i meg sjokolade og fikk ny drikkeflaske, før jeg suste nedover mot Erdal. Men jeg skjønte at jeg hadde mistet mye tid på vei oppover, og at jeg nå slet meg "timecut" på løpingen. Vi hadde regnet altfor nøye på passeringstidspunkter og snittfart, så jeg visste hvilken vei det bar. Men det er noe med det å mestre ting, man må aldri gi seg. Dette kan man overføre til andre ting i livet og hente frem når man virkelig trenger det.

   (Aurlandsfjorden)

 

Så jeg suste ned til Erdal, snudde ved en kjegle, for så å ta fatt på bakkene over Aurlandsfjellet for andre gang. Hyggelige arrangører spurte forsiktig om jeg var sikker på at jeg skulle over en gang til, så sikkert litt blek ut. Jeg var sikker i min sak og tråkket oppver. I disse bakkene var det sol og varmt, og psyken fikk en utfordring. Hvorfor var det så bratt? Jeg gav meg selv belønning for hver 100. forserte høydemeter, en slurk av drikkeflasken var premien. Men så var drikken tom og lommene uten mat. Til alt hell kom en mann fra arrangørene og spurte om jeg var tørst og sulten. Han hadde mat til meg i bilen! Aldri har det smakt så godt med rosinboller, new energy sjokolade og sportsdrikke. Jeg fikk med to flasker på sykkelen, boller og sjokolade i lommene. Det fungerte bra de første kilometrene, men etter en stund begynte jeg å merke at kroppen begynte å bli slapp, eller var det hodet?  Det var varmt, og jeg snakket med sykkelcomputeren min. En australsk dame heiet, og jeg fikk en god idè- noe som reddet meg. Hele tiden hadde vi dette deilige, brusende, blå vannet fra elven på vår venstre side, mens jeg svettet oppover bakkene. Selvfølgelig, dette måtte jeg bare. Stoppet, hoppet ned i grøften og dyppet hodet i en fjellbekk som rant ned fra skrenten, på vei til den store elven.

Med ny iver, og nå måtte jeg da nærme meg toppen, snirklet jeg meg mot sne og tinder. Men der stod det plutselig en diger sau i veien, og var den ikke litt hissig? Den dyttet de andre sauene. Er det noe som er uforutsigbart, så er det en sau. Jeg var fem meter unna, da den snudde og ville blokkere meg og sykkelen. Skulle en sau velte meg, ikke tale om, så jeg kom med noen lyder, som tydeligvis skremte sauen litt, og veien var fri for innpåslitne sauer.

Kom meg opp til toppen, knasket sjokolade og hadde det egentlig ganske fint. Men så snudde været. Det begynte å regne, og temperaturen falt mange grader. På med jakke og hals, tråkket i vei. Turistene satt inne i bobilene sine og koste seg med varm kakao, mens jeg tråkket over fjellet. Jeg visste nå at jeg ikke ville rekke timecuten i løpingen, men jeg var aldeles strålende fornøyd med at jeg valgte å fullføre syklingen, for dette var det tøffeste jeg har vært med på. Fikk også meldinger om at Ingrid og Lise- Lotte var like sta som meg, og at også de valgte å sykle på tross av vær og tider.

Det ble tåke ned mot Aurland, ingen utsikt, men med regn og biler var det viktig å følge godt med. Høyrehånden hadde krampe, og jeg prøvde så godt jeg kunne å legge merke til hull på veien, for her gikk det unna. En russisk buss bak meg var en skremmende opplevelse, jeg hørte de dårlige bremsene før jeg så bussen, prøvde å ligge foran hele tiden, for bussen tapte tid i de brå svingene ned mot fjorden. Jeg hadde ingen lys og reflekser, og følte meg ganske så lite trygg på de smale veiene, men det gikk bra.

Med vann i skoene, druknet mobiltelefon og for sent ute til timecut på løping, var jeg allikevel kjempefornøyd. Ingen av oss debutanter ble skremt. Når man har slitt ekstra mye opp mot fjellet, er gleden ved å ha kommet seg gjennom bakkene destod større. Og når alt kommer til alt; man  sitter alene på sykkelen, det er bare en selv som må tråkke, ingen kan hjelpe deg.

Merkelig hvordan det fungerer, vi fikk ikke skrekken. Full av energi og noen velfortjente glass rødvin, ble vi  i stedet for helt enige om at vi skulle tilbake til Aurland neste år.  Den kvelden var det tordenvær i Aurland, og hele Aurland ble mørklagt. Stort mer dramatisk kunne det ikke være.

Takk til Ingrid og Lise- Lotte for en fantastisk tur! We`ll be back!

 

 

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE