Challenge Danmark 2016

Challenge Danmark 2016- for en konkuranse!

Tenke positivt. Av og til snur livet seg, tar en ny retning- og vips, så opplever du noe nytt, føler mestring og livet er bare bra.

Etter en vinter med vond fot, konkurranser med dehydrering og heteslag- så var jeg ikke verdens største optimist i forkant av Challenge Danmark. Men, jeg hadde fått meg nye, fantastiske sko fra Hokaoneone(Huaka)- og jeg følte meg i ok form- så magefølelsen var ikke så aller verst allikevel. Må man tørre å tape for å oppnå noe som er utenfor komfortsonen her i verden.

Jeg var klar for full ironman i Billund 12. juni- selv om man egentlig aldri føler at man er klar. Jeg burde ha trent mer styrke( her er jeg veldig slomsete), burde ha svømt mer ute, burde ha syklet mer...Masse tanker, men viktigste var å fokusere. Tenke positivt! Tenke på alt man har oppnådd tidligere, som danner grunnlaget for at man faktisk står på startstreken. Hadde med meg familie, som gledet seg til Lalandia og Legoland. Reiste med fly, sas- veldig bra, hel sykkel i Billund ved ankomst. Jeg er ingen tekniker når det gjelder sykkel, men- klarte å skru sammen sykkelen igjen selv. Var riktignok veldig full av sykkelolje over hele meg etterpå- men det er en del av gamet. Men for sikkerhetsskyld fikk jeg en sykkelmekaniker til å se over den på Expoen til Callenge på Lalandia. Til en annen gang er det mer praktisk med camping eller hytte. Da har man større plass, mulighet til å vaske sykkelen- og det er enklere med all bagasjen. For det er mye man har med seg på et sånt arrangement. For å få vasket sykkelen min, måtte jeg fylle tomme brusflasker med vann og gå utenfor for å vaske. Hotellet hadde ikke vannslange eller noe særlig lyst til å hjelpe meg.

Hvorfor gjør jeg dette? Vet ikke, men det er mest for opplevelsens skyld. Fantastisk å møte folk fra hele verden, som kommer sammen for å delta i noe så spektakulært:) Etterhvert er det også blitt en viktig del av livet mitt, og jeg er blitt avhengig av både treningen gjennom hele året og å ha noen konkrete mål å jobbe mot. Jeg vet det ennå ikke, men denne konkurransen skal gå ganske så bra i tillegg- og da finnes det ikke noe bedre enn mestringsfølelsen etterpå. Jo lengre konkurransene varer- jo lengre varer denne "godfølelsen" etterpå også.

Det var første gang jeg var med på Challenge, har tidligere vært med på Ironman- men hadde lyst til å prøve noe nytt- og det var en veldig god idè. Allerede på Expoen i Billund når jeg skulle hente startnummeret, merket jeg at det var en god atmosfære og stemning på dette arrangementet. Masse hyggelige folk, lave skuldre og høflige funksjonærer. Litt panikkshopping av gasspatroner, gels, barer og t- skjorter...Før jeg forstod at jeg hadde muligens en mye større utfordring enn å bekymre meg for gels, noe som jeg ikke hadde tenkt på i det hele tatt. Det var 21 grader i sjøen vi skulle svømme i. Dvs. at det var mest sannsynlig at vi måtte svømme uten våtdrakt dagen etter på selve konkurransen...Det hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Vanligvis ble det aldri noe særlig varmt i de nordiske landene om sommeren. Kjøpte en trisuit( m dansk flagg på...) på Expoen som var godkjent for bruk i konkurranse. I løpet av kvelden begynte det å blåse, temperaturen sank i sjøen  med to grader, våtdrakt var allikevel lov- og jeg hadde en trisuit som fikk plass i klesskapet mitt hjemme...Med dansk flagg-Kjekt å ha. Resten av dagen ble brukt til å pakke klær til skiftesonene, i tillegg til å levere sykkel i Herning, 90 kilometer fra Billund. Mye transport og planlegging før denne konkurransen- men arrangøren tilbyr buss og lastebiltransport av sykler. Var mye forsinkelser, ble sittende på et jorde og vente i over en-og en halv time...Men sosialt! Ble godt kjent med noen av de andre- mens arrangøren prøvde å blidgjøre oss med masse Redbull...Dagen før hadde det vært pastaparty- men det rakk vi aldri på grunn av at flyet var litt forsinket- så vi valgte å gå på en buffet med italiensk mat. Perfekt, men skummelt å hive innpå for mye kvelden før. Var innom preracemøte- men det var veldig forvirrende, altfor mye støy inne på Lalandia- og en rotete presentasjon, gjorde at de fleste av oss ikke visste helt hvor vi egentlig skulle sykle den siste delen av sykkeletappen. På kartet over løypen var bare de første 90 km tegnet inn, fikk noen diffuse svar på at siste del var en rundløype på 45 km som skulle kjøres to ganger. Det ville være vakter som viste vei...Ikke en helt god følelse å ikke vite- men det ordnet seg sikkert neste dag.

Etter en kort søvn, tok jeg taxi til stedet hvor bussen skulle frakte oss til start, på et jorde i nærheten av Lalandia. Ikke et menneske å se- så jeg lurte på om jeg var kommet til riktig plass. Men i den ekstremt kalde sommernatten dukket det etterhvert opp også noen andre triatlonsjeler, og jeg var nok kommet på riktig plass. Den første jeg snakket med var proff fra Nederland, den andre var på age-group landslaget til Sverige, så nervøsiteten blomstret opp inni meg. Skulle jeg liksom være med i samme konkurranse som disse?! Men, klatret ombord i bussen- og nå var det ingen vei tilbake. Satt inni dunjakken min og slumret, halvsov og prøvde å slappe av på vei til start, en times busstur fra Billund. Jeg var helt kvalm, om det var fordi jeg var nervøs, eller fordi det rett og slett var midt på natten, det er ikke godt å si. Men, nå hadde jeg reist langt, jeg var klar og det var bare å hoppe i det, bokstavelig talt.

Tåken lå over vannet når vi kom frem, blikkstille vann med trolsk stemning. Ennå en og en halv time til start. Men etterhvert som solen var på vei opp, begynte den danske vinden å blåse og lage bølger på vannet. To gitarister stod og spilte live oppi et lite tårn- veldig bra. Sikkert litt tidlig for naboer med musikk så tidlig på full høytaler- men de hadde vel fått med seg at denne dagen ble det litt folksomt utenfor husene deres uansett...

Musikk, sykler, lange dokøer, nervøse folk, lukten av tigerbalsam og lyden av folk som pumper sykkelslanger. Typisk morgenstemning. I utlandet er man nøye på at man må skifte inne i et telt, ikke lov å skifte halvnaken foran syklene. Så jeg satt inni kvinneteltet og prøvde å få på meg et stykk våtdrakt- etter å ha smurt meg inn med vaselin(funker bra), da noen av de andre damene dukket opp. Alltid hyggelig å diskutere med andre- når man er litt smånervøs selv. mange gode...med mange konkurranser bak seg, men- jeg hadde jo gjort dette noen ganger selv. Det fine med å reise alene på konkurranser, er jo at man blir kjent med andre. Fikk i meg litt gel rett før, trenger energi på svømmingen, stilte oss opp klar til start- så ble vi sluset ut i de startgruppene vi skulle starte i. Fin start, gikk i vannet og svømte ut til startstreken cirka to minutter før offisiell starttid. Behagelig vanntemperatur, Blue Seventy brillenen mine satt perfekt- så var det bare å svømme når startsignalet gikk. En drone sirkulerte rundt oss, jeg ble litt stresset av tempoet noen av de andre startet med. Erfaringsmessig var det viktigste bare å komme i gang, finne egen rytme og ikke tenke på de andre. Selv om noen svømmer fort, kan de være ganske dårlige på navigering. To av de andre var på god vei mot midten av sjøen, selv om vi skulle svømme i ytterkanten av sjøen. Jeg siktet hele tiden ut bøyene og prøvde å finne rette linjer. Vi startet i puljer- og jeg stresset litt med når de beste bak oss ville ta meg igjen, om jeg ville bli "oversømt"- men dette skjedde ikke, og de mennen som kom bak og svømte superfort, passerte på min venstre side. Var bare å legge seg mot høyre. Ble noen slag, men de fleste skjønner jo når man treffer noen andre og skifter retning. Jeg hadde pugget svømmeløypen, prøvde å huske alle de flytende merkene, på et parti var det fryktelig grunt- så noen som svømte for nærme land og som begynte å løpe på grunnen. Usikker på om dette var lov, og det er kankje ikke så behagelig for lårene etterpå heller. Rent vann, begynte å bli bølger og jeg svelget plutselig litt for mye ved en feil. Ved vending måtte vi opp på land, over en tidtakermatte- før vi igjen stupte uti, nesten samme vei tilbake. Vanskelig å navigere mot solen og med bølger i mot. Heldigvis folk underveis man kan spørre om hvilke bøyer man egentlig skal svømme mot. Følte det ikke gikk noe fort, fant ikke helt riktig stilling i vannet, ferskvann er jo ikke akkurat noen fordel. Klokken ventet på sykkelen, så hadde ingen idè om tid. Begynte å stresse, men følte at jeg hang med de andre. Mistet litt oppfattelsen over hvor langt det var igjen, ble loset inn i en slags kanal mot land( det var jo fortsatt start for noen av de som skulle være med på halv)- og plutselig hadde jeg bare 50 meter igjen av svømmingen. Vannet var blitt skikkelig guffent, masse partikler og alt mulig rart var blitt virvlet opp fra bunnen på grunn av alle menneskene i vannet. Rakk å se en klokke på vei opp, litt overrasket over tiden. Lå foran skjemaet. God følelse, som jeg tok med meg videre. Fant bagen, løp inn i teltet for å skifte, traff noen av de andre damene- særlig de fra Israel satt og hakket tenner. Det blir nok ikke varmere vann enn dette i Danmark...Løp ut til sykkelen min, løp gjennom T1, hoppet opp på sykkelen. Nå ventet 180 kilometer på sykkelen...Hadde vært lur, kjøpt liten bag til å ha på rammen, fylt med gels. I dag var fokus å spise nok og drikke nok. Ikke noe tull, så skulle dette bli bra. Vinden var merkbar allerede nå, men klarte å holde et ok tempo- innerfor skjema. Men vi var i Danmark- og når man ser vindmøller på alle kanter- så betyr det at det blåser en del.

Sykkelen fungerer bra, humøret er på topp- og en del proffe menn og damer passerer meg, de som startet på halvdistansen. Du skjønner at det er dem, for de har kamerateam på slep på motorsykkel. Men det blåser- føler at jeg holder på å sovne inni hjelmen, det er varmt, men samtidig er det mye frisk luft(...) i mot, som faktisk gjør meg trøtt. Tar av solbrillene, med fare for insekter i munn og øyne, men det hjelper å få vinden i ansiktet, våkner litt. Drikker sportsdrikke, hiver innpå det beste jeg har funnet på lenge, 32Gi Sports chews- lime flavoured. Den er passe syrlig, jeg blir ofte kvalm på de lange distansene- og konsistensen er fantastisk- ikke vanskelig å svelge. Hiver også innpå med 32Gi sportsdrikke. Vi må krysse en motorvei underveis, politiet stopper oss(...) ett minutts pause før vi får fortsette. Litt merkelig, men det gjør bra med et lite avbrekk i den monotone syklingen. Fint landskap, sykler forbi mange gårder, små koselige veier, gjennom noen tettsteder- og løypa er ikke flat. Deilig, for det gir noen fine utforkjøringer ned mot Billund. Ved Lalandi snur de som er på fulldistanse, mens de på halvdistanse drar rett til T2. Jeg er bare halvveis- og begynner nå på den delen av sykkeldelen som ikke var godt nok forklart på preracemøtet. Men vi sykler mot de andre, samme vei et stykke, før vi føres ut på nye fine, danske sykkelveier. Det er merkbart færre i løypen, nå som bare fulldistansesyklistene er igjen. Men vi treffer hverandre innimellom, særlig vi damer er flinke å hilse og heie på hverandre. Jeg registerer at noen "forsvinner"- dagen etterpå får jeg vite at ganske mange falt og kræsjet på denne delen. For vinden blir bare sterkere og sterkere. Farten går ned, selv om jeg jobber hardt. De frivillige langs løypen heier, politiet er overrraskende hyggelige her på landet i Danmark- og jeg prøver å holde orden på kilometerne og farten med Garminklokken min. Helt fantastisk å komme til T2 etter 180 kilometer på sykkel, litt forvirrende hvor jeg skal sette sykkelen- finner bagen min og skifter. Utrolig fornøyd med å ha tatt med skojern i løpebagen- vipser skoene fort på og er i gang med løping. Seks runder i en 7 kilometers sløyfe...Det er blytungt de to første kilometrene, der vi løper innei Legoland sitt hytteområde. Paddeflatt, asfalt og jeg er fryktelig tørst. Jeg husker ikke noe av løpeløypen, nesten litt desperat spør jeg noen om det er langt til drikkestasjon. Litt tabbe av meg, dersom man skal ha med en liten drikkeflaske i skiftetøyet til løping, ikke legg en tom flaske i bagen, ha litt vann på eller noe annet...Men, kommer ganske raskt til første drikestasjon, føles som om jeg har kommet til en oase...Cola, vann, sportsdrikke, bananer, chewbars, energibarer, epler og chips...Fyller på med Cola- og løper videre med vann på flasken.

Inni hodet mitt tror jeg at jeg har løpt 7 kilometer når jeg kommer til Lalandia igjen, dette skal jo gå lett- men skjønner fort at runden er litt lengre...faktisk tre kilometer lengre...Men, fin trasè, løper inn i en skulpturpark, en skog, inn i sentrum av Billund- og tilbake til Lalandia. Får ett bånd rundt armen, mangler fem...

Det er tungt å løpe, magen begynner å rumle voldsomt, det er varmt og jeg jobber med psyken. Det blir mange dobesøk i buskene, det går ikke så fort, men jeg klarer å holde tempo- og jeg vet at bare jeg klarer å holde det gående, så kommer jeg til mål. "Heja Norje"- hører jeg fra en av de svenske mennen jeg traff i går. Det hjelper- og snart kommer jentene mine og heier- og det hjelper helt enormt. Kan ikke skuffe dem, må klare det. Har noen tunge stunder, er kvalm, orker ikke engang Cola- føler jeg er helt sår inni magesekken eller noe- men skal klare det. Hører noen dyr som lager lyder i buskene i skogen, begynner å tenke at det kanskje er villsvinene som våkner. Løper forbi en tennisbane, de skyter ballen over gjerdet. En mann i hvite tennisklær spør meg, hallo- om jeg kan hente ballen for ham...Jeg har tre kilometer igjen av en full ironman, så vil han at jeg skal plukke opp en tennisball? En syklist kommer opp på siden min og forteller meg at dette kommer til å gå bra, må bare holde det gående. Jeg har bare lyst til å grine eller le- vet ikke helt hva, men ganske sliten. De spør om yndlingssangen min, de første forslagene mine har de ikke hørt om, men de har hørt om Kygo- så det blir Firestone. Fra skulpturparken hører jeg navnet mitt over høytaleranlegget- og jeg får ekstra krefter. Jeg løper mot mål, der står jentene mine- som løper sammen med meg inn i mål-og for en velkomst! Mens Firestone spilles for full hals, får jeg medalje, klemmer, blomster, og veldig overraskende en premie, 3. plass- masse klemmer fra folk som har heiet på meg, klemmer fra jentene mine, en kasse øl- Erdinger:) Setter meg inn i et telt, får Cola og pizza-men kroppen protesterer voldsomt. Må ut og sette meg litt. Det var verdt alt slitet. Å fullføre, å komme i mål med en så fantastisk og varm velkomst- i tillegg til å få en stilig premie som jeg skal sette på hyllen hjemme. Sitter der på gresset med jentene min, inntullet i et rødt fleeceteppe, mens jeg smiler og ler. Jeg føler meg hundre ganger bedre enn jeg har gjort på andre arrangementer i løpet av våren- beina føles bra takket være Hokaoneone. Vi sitter der en stund, snakker med folk. Må hente sykkel og alle bagene fra T1 og T2, mye man klare selv om man er ganske sliten...Så blir vi værende og venter på fyrverkeriet. Det er en fin tradisjon, at de avslutter kvelden med fyrverkeri, selv om det er litt crazy når det er tørt gress alle steder.

Lykkelig, glad, glad for at jentene var der og fikk løpe med meg de siste metrene til mål- med mange nye bekjentskaper og gode minner med meg i bagasjen.

En uke senere fikk jeg mail om at jeg var kvalifisert til Challlende Championship i Slovakia 2017:)

 

 

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE