Bergen skogsmarathon 2012

Bergen skogsmarathon 2012

(Bilde fra Kondis.no, legg merke til Hobbysjokoladen som jeg tviholdt på)

Lørdag den 25. august 2012 stod jeg plutselig parkert utenfor Bjarghallen i Fana, for å hente startnummer til Bergen skogsmarathon, som skulle arrangeres for første gang. Ganske tilfeldig hadde jeg havnet her, men uansett hvor tilfeldig det var, skulle jeg tross alt løpe en hel marathon. Jeg overhørte en diskusjon på parkeringsplassen, hvor noen omtalte løypen som "veldig hard". Jeg hadde ikke hatt tid til å sette meg inn i løypen, men skjønte jo at Hordnesskogen ikke var flat som en pannekake. Løypa er en runde på 8,439 kilometer som skal løpes fem ganger. Ikke helt min greie, har tidligere løpt Berlin marathon to ganger og Bergen city marathon èn gang, og liker vel best at man løper fra A til B i forhold til omgivelser. Det er også mulig å løpe en, to, tre eller fire runder. Men det er jo uinteressant, det er kun marathon som teller for meg.

Etter forslag av den franske språkhistoriker Michel Bréal ble maratonløp innført ved de første moderne olympiske leker i Athen 1896 til minne om budbringeren Feidippides. Han løp ifølge legenden fra Marathon til Athen, for å melde om athenernes seier over perserne 490 f.Kr. og døde deretter. Distansen i Athen var 40 km og ble vunnet av grekeren Spiridon Louis. Nåværende distanse ble prøvd første gang under OL i London 1908 og ble standardlengde fra 1921 med visse unntak. I London inntraff også en av de mest dramatiske episoder i maratonhistorien. Italieneren Dorando Pietri kom først inn på stadion, men falt flere ganger sammen av utmattelse og ble båret over mål av funksjonærer, rett foran nestemann, amerikaneren John Hayes. Pietri måtte diskvalifiseres, men ble internasjonalt berømt.

Jeg prøvde å mingle litt rundt oppe i klubbhuset til Bjarg, men her var det ikke mange som skulle løpe, og blant de få som var der, hadde visst Ultralandslaget funnet sin plass. Som vanlig var selvtilliten på bånn, når jeg så de andre deltagerne. De så alle veldig spreke ut.

- Hva om vi melder oss på Bergen skogsmarathon?

- Hva?

- Pøh, 42 kilometer klarer du. Det klarer alle.

Lise- Lotte kom heldigvis som hun hadde lovet, så vi ble stående ved et bord og knote med det vi skulle ha på oss og med oss. Vanskelig å kle seg i regn og 11 grader, men vi gikk for shorts og T- skjorte, man blir jo alltid varm når man løper. I lommen var paracet, telefon, penger og dopapir. Låret mitt var ganske knust etter Axtri, det var jo bare en uke siden, så jeg smurte på en smertestillende krem, helte i meg en Urge, og så var jeg klar. Husket å ta compeed på begge hælene, for skoene jeg hadde valgt i morgentimene var relativt lite brukt og nye.

Nå stod jeg ved startstreken i Hordnesskogen med en hel gjeng luringer, som alle skulle løpe inn i skogen. I hånden hadde jeg en Hobby-sjokolade, den var trumfkortet mitt. Når det røynet på i motbakkene og blodsukkeret gnagde på knoklene, kunne jeg bare ta en bit.  Litt senere skulle jeg komme til å kaste hele sjokoladen inn i buskene. Det var en dårlig idè, dessuten var det masse drikkestasjoner underveis med masse sjokoladebiter i passende størrelse.

Vi var langt inne i skogen, det er vanskelig å beskrive det på noen annen måte. Her var det ingen publikummere eller biler, men masse natur, lyder og brennesle. Pørvde å passe meg, så jeg ikke kom borti kantene, så jeg brant meg. Feltet hadde spredd seg for lenge siden, noen hadde veldig dårlig tid, men noen av dem skulle jo bare løpe èn runde, i motsetning til vi som skulle streve oss gjennom fem psykisk tøffe runder. Og det gikk opp og ned. Men vi var lykkelige, det skyldtes sikkert skogen, for her var både tid og stillhet til å filosofere over det meste. De tre første rundene gikk det meste som det skulle, men så begynte jeg å kjenne at det var vondt både her og der, særlig hoftene og det ene kneet. Men fordi jeg har løpt før, visste jeg at det ville gå over. Deilig liten strekning i skogen over et myrlendt strekk gav herlig variasjon i underlaget, som satte kroppens knokler på plass igjen der de skulle.

På fjerde runden begynte jeg å bli utslitt, men det var de andre også. Lise- Lotte hadde vondt i kneet, men jeg sa hun skulle fortsette.  Det var hennes første marathon, så det var viktig at hun fullførte for hennes egen skyld og kommende løp. At det var ubehagelig er innlysende, men det er jo sånn en marathon er. Viktig å tenke positivt, for det er ikke farlig at det gjør vondt. Generelt burde folk flest bevege seg oftere ut av komfortsonen, kjenne litt på at det verker og er ubehagelig. Altfor mange skal kose seg i sofaen med et ullteppe- hele tiden.

Femte runde. Noen har brutt- jeg bryter aldri. Regnet pøste ned, og rundt oss fosset det i strie strømmer. Temperaturen falt, og jeg kjente at skoene var fulle av vann. Til og med T- skjorten lagde lyder på ryggen, fordi den var så våt. Vi løp gjennom en evig dusj, sånn føltes det. Men plutselig står det en liten reddende engel i skogen, som jeg kjenner godt fra før. Får en drikkeflaske med ekstra energi, og heller det i meg. Det er som et trylleslag, hodet våkner litt opp og jeg løper videre.

- Tenk for et minne dette blir, forsøkte jeg å minne meg selv på. Viktig å snu det negative til noe positivt. Andre verdier snek seg frem i bevisstheten, men jeg klarte å begynne å synge der ute i skogen og skyve fokus vekk fra negative tanker. Uten i- pod, klarte jeg å finne frem til de glade og muntre tonene fra "Beyond the sea", en av "Frankie-boy" sine store slagere. Artig melodi, passende tempo.

Jeg skjønte nå at både jeg og Lise- Lotte ville klare å fulllføre, og jeg og Lise- Lotte gav hverandre en klem på et av stedene vi passerte hverandre. Ekstra energi "poppet" opp i kroppen når jeg forstod at det bare var 2 kilometer igjen, selv om det ennå var flere motbakker igjen. All fokus var nå på å komme i mål. Å løpe med vonde lår og krumbøyd nakke var blitt det viktigste i verden. Akkurat nå, var dette alt jeg bryddde meg om. Å  løpe de siste 2000 metrene, klare å fullføre. Meningsløst å gi etter for stive bein, når man var så nærme målseilet.

Løper inn i mål i et forrykende tempo- fullfører med stil. Løpet er slutt. Hyggelige funksjonærer synes jeg er flink. I morgen begynner en ny epoke. Musklene er stive og slitne, men kroppens endorfiner demper smertene og gir meg en deilig rusfølelse.

Takk til arrangører for vellykket Bergen skogsmarathon.

 

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE