Ich bin ein Berliner!

Forsatt noen mil igjen...

Søndag 30. september 2012-

WORLDMARATHONMAJORS

 

Det er tidlig søndags morgen i Tyskland. Ute er det mørkt og helt stille, selv om det bor nesten fire millioner mennesker her. Ringeklokken hopper nesten på nattbordet, og jeg står opp. Klokken er bare 05.00, og jeg befinner meg i Strausberg i Berlin. Ute er det iskaldt, stjerneklart og fullmånen lyser opp på nattehimmelen. Det er selveste dagen- så alt ligger klart på stolen ved siden av sengen. Joggesko, klær og bagen med alt jeg har med. Stille sniker jeg meg inn på kjøkkenet for å spise frokost. Har planlagt at jeg skal spise frokost minst 3 timer før start, så jeg lager meg en espresso, spiser en jordbæryoughourt og to skiver med syltetøy. Er egentlig ikke sulten, men vet at det må til. Kvelden før shoppet jeg i siste øyeblikk inn bananer, chips, druesukker, saltstenger, sjokolade og Red bull og Cola. Men jeg lot være å spise og drikke alt dette. Fikk heldigvis en sms fra en jeg kjenner, som syntes det var en dårlig idè å putte i meg alt dette kvelden før. Viktig å ikke begynne å eksperimentere i siste øyeblikk. Men man blir lettere nervøs, og kan få en del dårlige innfall rett før. Titter ut i natten og vet at det blir en tøff dag- men jeg gleder meg. Kommer meg til S- Bahnhof Strausberg, hvor jeg møter de første andre løperne denne dagen. Det skal bli mange flere. Alle hilser vi på hverandre, selv om vi ikke kjenner hverandre. Akkurat som bussjåfører. Et tog fra Polen kommer inn på stasjonen, og ut kommer en hel haug med løpere i treningsdrakter. Alle ser veldig spreke ut. Det er iskaldt på stasjonen, så alle inklusive meg selv har på usedvanlig mye klær i morgentimene. Toget mitt kommer inn på perrongen, og det vil ta meg ca en time å komme inn til sentrum med lokaltoget. Møter en hel gjeng fra Petershagen/ Eggersdorf løpeklubb, som vil snakke med meg. Veldig hyggelig. På toget er også noen ikke helt edruelige unge mennesker som har vært på fest og halvsover. De får litt sjokk når de blir vekket av den spreke gjengen som fyller toget mer og mer, jo nærmere sentrum vi kommer. Alle har startnummer på magen og hvite bagasjebager med nummer på, så vi er som en saueflokk. På togstasjonen inne i byen myldrer det av løpere,og det er bare å følge strømmen. Solen er på vei opp, og det er helt perfekte forhold, ikke en eneste liten sky på himmelen.

Berlin Marathon er ett av verdens største maratonløp. Sammen med London Marathon er løpet regnet som det mest prestisjefylte langdistanseløpet i Europa. Mål er nå ved Brandenburger Tor, som er en triumfbue som står ved Pariser Platz i Berlin, i enden av paradegaten Unter den Linden. Plassen på vestsiden av porten er kalt Platz des 18. März til minne om Tysklands gjenforening og marsrevolusjonen.

 

Brandenburger Tor har blitt et symbol på både triumfer og tragedier. Jeg håper at dagens marathon vil gi meg selv triumf, og at alle de andre ved startstreken får oppleve det samme.

 

Flyplassen

Det er torsdag og flyet lander på Berlin- Schønefeld flyplass. Bergensregnet er glemt for lenge siden, og her i Berlin skinner solen. Allerede ved bagasjebåndet kan jeg se de første løperne. De er ikke vanskelige å plukke ut fra mengden av tyske arbeidere og norske venninnegjenger på shoppingtur. De norske damene har allerede tatt seg et glass rødvin, til tross for at det bare er formiddag, og de er godt i gang med å prate i munnen på hverandre. Marathonløperne jeg kikker etter er stille og nesten litt andektige, der de står på tysk jord. De fleste har joggesko og sportsjakker, og de er alle lett gjenkjennelige. Snart skal tusenvis av løpere fra over 163 nasjoner fylle flyplasser, hoteller og gater i Berlin, mens de gjør seg klare til årets begivenhet. Pastarestauranter og nuddelsjapper skal erobres, og lett nervøse, lettbente løpere skal nyte livet og kafeer før det braker løs på søndag.

 

Marathon er langt- men noen påstår at det er lettere å løpe marathon enkelte steder i verden, som for eksempel her i Berlin. Det er relativt flatt. Riktignok regnes Berlin som verdens raskeste løype, og det var også her Patrick Makau satte verdensrekord i fjor, med tiden 2.03.38. Men han er god, jeg er bare en mamma fra Norge som liker å løpe. Noen tror også at dersom man har "gjort" noen marathonløp før, så er det enda lettere. Fakta for min del er at marathon er langt, uansett hvordan man vrir og vender på det, og det er alltid en kamp mot meg selv, vonde bein, hofter, sult, kvalme og egen psyke. Det er aldri en selvfølge at jeg kommer meg i mål. Medaljene mine hjemme er velfortjente. Man vet aldri hva som kan skje. Mange får krampe underveis, det kan bli varmt, man kan falle og man kan rett og slett få nok. Men jeg bryter aldri- og jeg vet at jeg har sterk psyke.

 

Foran meg har jeg noen italienere, bak meg hører jeg dansk mumling, og det er et utrolig følge som kommer vandrende mot startområdet. Dokøene er uendelig lange, nervøse folk smådrikker, småspiser og vandrer rundt som hvileløse zombier, mens de venter på at klokken skal nærme seg start. Folk fra hele verden har kommet til Berlin for å oppleve løpsfesten, med over 700.000 publikummere og over 80 band som spiller all mulig musikk underveis. I tillegg løper vi forbi noen av Berlins største turistattraksjoner langs ruten, Potsdamer Platz, Gedæchnichts Kirche og Tiergarten. Fjersynstårnet ved Alexander Platz er kanskje det aller mest kjente bygget- og den bygningen vi kommer til å bli mest glad for å se. Helt på slutten er det deilig å se tårnet som rager høyt over byen, for da vet jeg at jeg nærmer meg mål ved Brandenburger Tor.

 

Tett i tett. Over førtitusen løpere fra hele verden. Alle står klar. Jeg ser ikke langt fremover, mange høye mennesker som stopper utsikten. Mange har malt flagg på kinn, nakker og armer, viktig å være stolt av den man er. Selv har jeg sydd på et lite norsk flagg på T- skjorten min.

Startskuddet går for de aller fremste, for de som skal prøve å sette ny verdensrekord og som løper dobbelt så fort som oss. Tusenvis av ballonger flyr opp på himmelen og alle jubler, mens Oxygen av Jean Michel Jarre fyller ørene med energi, og er det ikke Infinity de spiller etterpå? På det tredje startskuddet får endelig Block H starte, og massen beveger seg mot Start, for å krysse streken hvor chipen blir registrert.

Feltet får etterhvert fart på beina, men vi må være forsiktig i begynnelsen. En del knuffing med albuer og masse søppel, flasker og plastjakker på bakken, som man kan snuble i. Men vi er i gang! Beina er kalde etter all ventingen, men jeg smiler der vi løper nedover den lange veien. Folk jubler rundt oss og ønsker oss lykke til. Noen har dårlig tid og sprinter av gårde, det er sjelden noen særlig god start på en marathon. Man må finne flyten, holde igjen og få beina ordentlig i gang. Det er langt til mål, og jeg vil løpe inn i mål, ikke gå. Mye folk de første kilometrene, vanskelig å snike seg forbi. En mann tar en sjans og løper opp på fortauet, snubler og ligger plutselig på bakken. Folk stopper opp og spørr om han trenger hjelp, men han reiser seg og løper videre. Men for et sjokk det må være, man er helt proppfull av energi og spenning, og så faller man. Det kan være som et slag i magen, må prøve å unngå å snuble underveis, det kan være katastrofalt.

Jeg begynner å finne et behagelig tempo, tror jeg er oppe i en fart på 9 kilometer i timen, og beina føles lette. Etter å ha løpt de første kilometrene mellom hus og bygninger, åpner plutselig løypen seg når vi nærmer oss Riksdagen, her ser vi langt fremover og det er bedre plass. Tusenvis av mennesker heier på oss, og det er helt fantastisk hvordan publikum har gjort seg flid med instrumenter, plakater, morsomme tegninger og entusiasme, når vi kommer løpende. Danske flagg ser jeg overalt, og de er enormt flinke til å heie frem sine landsmenn i løypen. Vi krysser elven Spree, og vi løper ned i hjertet av byen, sånn føles det, og det blir tettere og tettere med folk langs trasèen.

Mange løper fortere enn meg. Ekstremt viktig å holde igjen, for her er det mange førstegangsløpere som gir alt, lett å la seg rive med. Noen ser helt utkjørt ut, selv om vi nå bare har løpt 10 kilometer. Allikevel holder de høyere tempo enn meg. Men jeg vet hva som vil skje. Vanligvis løper jeg forbi dem når vi passerer 20 kilometer- for da mister de tempoet sitt. Matstasjonene er godt organisert, bord både på høyre og venstre side. Vann, powerade, te, bananer og eplebiter. Men jeg må være forsiktig å ikke falle, plastbegre overalt på asfalten. Det gjelder å hoppe elegant mellom brukte begre, mens man selv heller i seg vann. Jeg tar med meg en banan og spiser heller mens jeg løper videre, viktig å holde fokus på løpingen, ikke miste den gode flyten.

Det blir varmere, og gradestokken viser nå 20 grader, men i solen føles det varmere, og det er viktig å drikke mye underveis. Kroppen trenger masse flytende påfyll, men pass på å ikke drikke for mye Powerade, dersom din mage ikke er vant med å drikke energidrikke. Mange blir kvalme, og det kan ødelegge alt med mageproblemer underveis. Vann er best. Ta små slurker, og jeg drikker minst hver femte kilometer i Berlin.

Prøver å fokusere på å kutte svinger og ikke å akselerere i svingene. Musikkbandene hjelper oss med å holde takten i stegene våre, og de får oss til å tenke på noe helt annet. Mange band med saksofon, og det varmer mitt hjerte. Under broene står mange store trommeband, og det er helt enormt med all akustikken, når vi passerer dem. Sørøst i løpstraseen passerer vi bydelen med flest innvandrere, og her synes jeg musikken er på sitt aller beste. Østens mystikk fyller våre ører, mens løpstraseen nå dreier vestover.

På asfalten er det malt en blå linje, og jeg prøver å følge denne ganske slavisk, for den viser den raskeste veien til mål. Men det er mye folk i løypen, og det er viktig å passe seg for hvor de andre er. Hele tiden. For nå begynner det å røyne på for enkelte, og noen har begynt å gå i trasèen. Viktig å ikke la seg påvirke av de, for noen gråter- og det er lett å få medfølelse. Men jeg skal i mål, så jeg må bare holde tempoet mitt og løpe uanfektet forbi. Jeg er nå halvveis, og farten min er bra. Jeg lyser opp, for jeg tror jeg skal klare å perse! Men det er fortsatt over to mil igjen, men vi nærmer oss Rathaus Schønerberg og Innsbrucker platz, og jeg begynner for alvor å "plukke" løpere, det vil si at jeg løper nå forbi de som har startet for fort.

Det er tredje gang jeg forsøker meg her i Berlin, og hjemme henger to medaljer som bevis for mine gjennomførte marathon. Men det er et slit, uansett og n¨begynner det å røyne på. Ved Platz am Wilden Beer kommer det beste musikalske innslagt, etter min mening. Hvert år står det et kjempestort sambaorkester på en gedigen scene, mens dansedamer står midt i løypen og danser! Fantastisk, og her er det også tusenvis av mennesker som jubler når vi kommer. Prøver å smile til fotografene, men smilet sitter lengre inne nå. Sjokoladen som jeg har tviholdt på har begynt å smelte for alvor, men jeg tørr ikke å kaste den, vet at jeg plutselig kan få lyst på "karbos".

Jeg er sliten. Er i nærheten av Potsdamer Platz, kjenner meg igjen fra tidligere år, og i går løp barna mine Berlin mini-marathon herfra. Prøver å se for meg mine smilende barn løpende ved siden av meg, "fantasibarna" mine er ivrige og heier meg frem, forbi gående løpere, de som har gitt opp, jeg gir aldri opp. Teller blåstreker, teller skrittene mine, teller lyktestolper, prøver å tenke positivt. Farten min har gått ned, men jeg løper med ett mål i sikte, personlig beste tid. Må ikke gi meg, mange gir seg foran og bak meg.

Svinger inn på Unter den Linden, jubelen er helt fantastisk. Er så sliten at jeg nesten begynner å grine, i det jeg løper de siste tusen metrene mot personlig seier. Folk roper "Pia", for det står jo med store bokstaver på startnummeret mitt, og folkene som heier er verdens beste publikum. For en løpsfest. Men jeg må holde farten helt inn mot mål. Folk i tusenvis står rundt Brandenburger Tor, og det føles som om jeg har vunnet OL, der jeg løper gjennom et av Berlins mest kjente byggverk. Har 300 meter igjen til "Ziel"- før jeg kan få den vel fortjente medaljen min. Krysser matten i mål og kjenner den vidunderlig gode følelsen av mestring. Jeg klarte det! Jeg tror også at jeg klarte ny "pers", men får ikke vite den nøyaktige tiden før jeg får en utskrift. Men i følge pulsklokken min har jeg mest sannsynlig slått meg selv i dag. Får en kald alkoholfri Erdinger øl og en pose med reklameprodukter og mat. Legger meg rett ned på gresset i målområdet, på en Asics pose og nyter øyeblikket. Perfekt.

 

Hun klarte det.

Ble ny personlig rekord, forbedret tiden min med 5 minutter! Og til alle som leser dette, var det verdt det? Alt dette slitet for en medalje rundt halsen? Trening i all slags vær året rundt? Ja! Et rungende ja! Kommer jeg til å fortsette med å løpe? Jaaa!

 

 

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE