Bergen Ultra 2012

42.195 km på gøy:)

Pia og Lise- Lotte i Kondis

Helt sykt tempo, tenkte jeg. Skulle han løpe 100 kilometer i det tempoet? Helt fra startskuddet hadde mannen fra Irland tatt alle på senga. Istedenfor å holde igjen på de første kilometrene, forsvant han foran oss som en virvelvind. Irske Keith Whyte hadde planlagt å løpe fort.

Hvor er alle sammen, tenkte jeg. Det var tidlig en lørdags morgen på Fana stadion i Bergen. Det var 8 grader og regn. Det hadde vært deilig å ligge under dynen en slik morgen, når alle menneskene fortsatt sover og det er stille i gatene. Men jeg hadde altså i stedet meldt meg på nest siste løp i Maratonkarusellen. Fordi jeg også skulle spille konsert denne lørdagen, hadde jeg spurt om tidlig start, slik at jeg rakk konserten min. Derfor skulle jeg starte sammen med ultraløperne, de som skulle prøve seg på 100 kilometer, samt noen andre med tidlig start på 63 kilometer. Folksomt var det ikke, kanskje 12 startende på morgenkvisten, men det skulle komme flere i løypen utover dagen. Kontrasten til Berlin tre uker tidligere kunne ikke vært større. Det satt ikke et eneste menneske på tribunene, og det var absolutt ingen musikk eller feststemning å spore opp. Men for en kul gjeng allikevel, for her stod blant annet Hans Jacob Berntsen, kjent i seige kondisjonskretser landet over som Jernmannen fra Bergen. For listen over den høyst levende idrettslegendens meritter, er så lang og omfattende, at noen hver kan gå seg vill i prestasjoner, oppgaver, arrangementer og innsats til den rakryggede 70-åringen. Han har mottat H.M. Kongens medalje for sin innsats, og nå stod han altså her på startstreken med mål om å gjennomføre sin 285. marathon- jeg bøyer meg i støvet. Her var også amerikanske Sharon Broadwell, som hadde løyperekorden for kvinner på 100 kilometer. Men her er heldigvis også Lise- Lotte, som skal løpe hel marathon sammen med meg. Etter å ha perset i Berlin tre uker tidligere, har jeg ingen andre ambisjoner om en flott og hyggelig opplevelse. Hyggelige funksjonærer ønsker oss lykke til og vi løper bortover den folketomme banen, mens vi småtuller og ler av oss selv, før vi svinger ut på asfalt og veien mot mål.

Dagens marathonløype er relativt uten de store bakkene, men Bergen er ikke kjent som et flatt sted, og derfor begynner vi med en slakk bakke, og her er det viktig å holde litt igjen, før vi svinger til høyre, over en bro, og ned på sykkelveien. Dette er opprinnelig den gamle togtraseen til Osbanen, så her er det bare å drømme seg bort til den gangen det kjørte et lite, smalsporet damplokomotiv her. Når vi har løpt 2-3 kilomter passerer vi også den gamle Stend stasjon. hvor det fortsatt står et lite lokomotiv, riktignok under tak. Humøret er på topp, selv om det å løpe er en ensom affære. Anbefales på det sterkeste å løpe sammen med noen, for det er langt mellom deltakerne denne morgenen. Jeg registrerer at vi har samme tempo som jeg hadde i Berlin for tre uker siden, det lover jo bra for dagen. Vi har løpt forbi første drikkestasjon, var ikke noe vits i å drikke for tidlig, men nå nærmer vi oss Hamre bru, og det er viktig å innta jevnt med væske hele veien. Heller ofte og lite, enn mye og sjelden.

Med litt vantro, ser vi plutselig iren med blikk for rekord på 100 kilometer komme løpende i mot oss. Allerede? Riktignok vender han 500 meter før oss, men allikevel. For en fart. Jeg tok en slurk Cola på, men det er jo helt feil i forhold til ernæringsplanen. Det er jo best med vann på begynnelsen. Cola er perfekt på slutten. Kalandsvannet ligger stille og idyllisk på vår venstre side, badet i høstfarger.  Vi løper gjennom et gårdstun, hvor hester og gjess ønsker oss velkommen, hvis de i det hele tatt registrerer oss, der vi løper forbi. Ikke mye som skjer i løypen, men alle hilser på hverandre, når vi passerer hverandre på den ellers så folketomme sykkelstien. Mange fargerike sko som løper i morgentimene. Faktisk er det sjokkrosa som er gjennomgående. Ingen skal klandre denne gjengen for å være nerdete og lite opptatt av annet enn løping, her er det også viktig med klær og utstyr. Pulsklokker og sko er det viktigste. For min del har jeg lilla neglelakk, men det er det nok ingen som ser. Akkurat som når jeg skal spille konsert, er det noe høytidelig når man kler seg for en marathon- og jeg tror det er viktig å være litt nøye med hva man tar på seg, man kommer liksom i en slags egen stemning. Alt skal stemme, man skal føle seg vel og man skal unngå gnagsår overalt. Selv bruker jeg alltid compeed på hælene.

Vi vender etter 10.5 kilometer. Alt går helt strålende, og vi hiver innpå med bananbiter. Jeg var litt skeptisk til å løpe uten publikum- men det er også litt deilig, nyte stillheten og høstluften. Ren luft, for nå er vi skikkelig ute på landet. Når vi nærmer oss halvveis møter vi de som skal løpe 63 kilometer, som nå er på sin første runde. Masse smil og nikk også i denne gruppen. Vi løper lett i bena tilbake mot startområdet, hvor vi skal vende og ta hele sløyfen en gang til. Når vi nærmer oss Lagunen møter vi en helt vanvittig mengde biler, som står i kø for å komme inn på kjøpesenterområdet på en lørdags formiddag. Helt vanvittig. I say no more. Vi løper over en bro, mens bilistene sitter inni bilene sine og er irriterte. Mange burde ha løpt eller gått til Lagunen. men vi konsentrerer oss om å løpe med hevet hode inn på Fana stadion, ta en runde, for så å løpe ut på veien igjen. Mange tripper rundt startområdet, klare for å løpe 1/2 maraton eller hel, men de starter lenge etter at vi har passert.

Jeg har gått helt i surr hvor mange ganger mannen fra Irland har passert oss, men han har fortsatt et voldsomt tempo. Men er han ikke litt tynt kledd? Han har på seg en lue, men han løper i shorts og singlet- og det er 8 grader og regn...Men han ser uanfektet ut, der han løper med hevet hode. Det er flere som løper 100 km, blant annet en høy mann ved navn Bøyum fra Norge, og han ser like pigg ut. To amerikanere løper også, og de tar seg tid til å hilse på oss hver gang de passerer.

Jeg synes vi har et bra tempo, og jeg har personlig ikke vondt i beina eller rygg ennå, så vi småprater og løper målrettet videre, mens vi studerer løpsteknikken til de andre. Et høyt kneløft, der du trekker benet opp fremfor å sparke bakover, gir et mer effektivt løpesteg. Når de som skal løpe halvmarathon kommer bakfra, ser vi utrolig mange bra løpere, som nettopp er flinke til å ha høye kneløft. Litt vanskelig for oss med høye kneløft på andre runden, etter snart 30 kilometer. De som løper den korte distansen har ikke tid til å hilse på oss i det hele tatt, men vi nærmer oss nå siste veding, og da blir plutselig Lise- Lotte litt blek i ansiktet. Men etter banan og Cola, og noen minutter er ansiktsfargen tilbake- og vi har bare 10, 5 kilometer igjen. Vi har ikke noen ambisjoner om noen supertid i dag, men bare å komme i mål. Men allikevel registrerer jeg på pulsklokken at vi nå ligger ganske bra an til en god tid. I Kalandsvannet ligger en liten robåt med tre fiskere og duver, mens de håper at ørreten skal bite. Det er de eneste menneskene vi ser langs veien, utenom de som løper. Og fiskerne er der nok mer tilfeldig, for fisken biter kanskje bedre i lett regn på formiddagen.

Nestsiste matstasjon; Ser litt sjokkert på at en av løperne som skal løpe 100 kilometer har stoppet helt opp på matsatsjonen for å spise, og hun har tydelige problemer med å få i seg noe mat. Men det skulle bare mangle, og jeg har all respekt for de som bare prøver seg på et så langt ultraløp. Vi heller i oss Cola, merker at jeg er sulten, så jeg tar med meg bananbiter i hånden, må ikke stoppe her. Hva skulle man gjort uten bananer som løper?

Banan kommer opprinnelig fra det tropiske Sydøst-Asia, og er en av de eldste kulturplanter. Portugisiske sjøfarere brakte bananen til Kanariøyene, og spanjolene brakte den videre til Mellom-Amerika. Banan dyrkes i dag i det tropiske beltet langs ekvator både i Amerika, Asia og Afrika. Og banan spises nesten daglig av undertegnede- ferdigpakket snacks og energibar som inneholder kostfiber, A-, B- og E-vitaminer, samt mineralene fosfor, kalium , jern og sink. Waoh!

Vi nærmer oss mål, ingen av oss klarer å regne ut hvor langt det er igjen. Hodet er slitent, men vi skal fremover, nå nærmer vi oss Lagunen igjen, der hvor alle shoppingmenneskene sitter inne i bilene sine og stresser på stedet hvil i bilkøer. Dette er vår triumfferd, forbi dem, får håpe at det er noen vi kjenner i disse bilene, sånn at noen får med seg vår sportslige prestasjon...

Iren er på vei ned siste bakken, mens vi løper opp, svinger inn på Fana stadion, tar en seiersrunde, før vi løper inn i mål. Ingen på tribunen som jubler, bare noe funksjonærer som skriver ned vår prestasjon på et stykke papir, glasspokalen overrekkes- og vi er superfornøyde. Jihaaa!

Etter en vaffel i klubblokalet, er det på med noen tørre klær boblejakke, mens kroppen prøver å komme seg etter løpet. Jeg velger å heie inn noen jeg kjenner, før jeg setter meg i bilen og kjører hjemover. De som ikke har løpt langt, vil aldri forstå gleden ved å løpe, men de går altså glipp av noe stort.

Mannen fra Irland brøt etter 92 kilometer, da hadde han gått fullstendig tom. Men all honnør til ham for et modig rekordforsøk. Vi løp utrolig nok bare noen få minutter dårligere enn det jeg gjorde tre uker før i Berlin marathon- og i tillegg hadde vi en hyggelig tur, med masse tull og fjas!

Bergen 20. oktober 2012

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE