2013 har begynt!

Marathonkarusellen 2013 1. løp

Det var januar og vi var gått inn i 2013.  Det var tid for årets første marathon, nærmere bestemt 1. løp i Marathonkarusellen i Bergen. Etter en lang periode med sol og høytrykk i begynnelsen av januar, skiftet selvfølgelig været totalt kvelden før vi skulle løpe. Lavtrykkene hadde plutselig dukket opp ute i havet, og allerede kvelden før kom den første snøen dalende. Det var veldig vanskelig å planlegge hva jeg skulle ha på meg under løpet, når værdamen på NRK meldte betydelig varmere vær, muligens regn og 20 m/s...Det hjalp ikke å sjekke yr.no, der var det like håpløse prognoser for morgendagens løp.

“The only one who can tell you ‘you can’t’ is you.  And you don’t have to listen.” - Nike

 

 Våknet kl. 07.00 lørdag den 26. januar, fortet meg bort til vinduet for å sjekke forholdene ute. Hm, masse nysnø, men ikke regn, det var jo ganske bra, eller? Umulig å kle seg, valget falt på tynne ullsokker i asics skoene mine, noe som viste seg å være ganske katastrofalt for tærne mine utover i løpet. Resultatet noen timer frem i tid ble gnagsår på alle tærne på venstre fot. Men jeg frøs i hvertfall ikke underveis på beina. Droppet stilongs, men tok en varm løpebukse, ulltrøye, t-skjorte og løpejakke (Nike), buff, lue og vanter.

Etter en frokost bestående av et Polarbrød med skinke og ost, en jordbæryoghourt og en svart kaffe, var det bare å komme seg avgårde. Hadde med mye ekstra skift i tilfelle regn, samt energibarer, gel, plaster, paracet og rød saft. Hvorfor gjør jeg dette? Gledet meg faktisk, selv om en hel marathon lå foran meg, med alt det innebærer, i tillegg til at det var snø og kaldt. Fikk håpe på at de nordiske genene mine jublet i kulden.

I tillegg til Lise Lotte og meg, var det også noen andre damer og menn, som skulle starte kl.10.00. Fordelen var at vi kom oss tidligere avgårde. Men ulempen ved å starte før de andre, var at det overhodet ikke var måkt i løypen på dette tidspunktet. Begynte å ane at det var mye snø i løypen, da jeg kjørte ut noen saftflasker i løypen til meg selv. Her gjorde jeg også en skikkelig tabbe, skulle gjemme en pose med en banan og rød saft bak et skilt og en busk. Reiste meg litt fort opp, litt stresset og nervøs, og slo hodet inn i skiltet...Kjente forsiktig om det hadde gått hull...Men heldigvis ble det bare en liten Donald- kul, og jeg kunne komme meg til start uten større skader(...)

Vi står på startstreken, 3-2-1!, og vi er gang... 42 kilometer foran oss, så det er ingen grunn til å stresse. Alle verdensrekorder fra 3000m og opp til marathon er visstnok gjort med "negativ splitt", dvs. at siste halvdel er løpt raskere enn første.

Begynner som vanlig å tenke på alt det jeg har glemt å gjøre i forkant. Klarte ikke å spise nok i går, det vil si fylle opp glykogenlagrene, som det så fint heter. Har heller ikke drukket nok, for å holde væskebalansen i sjakk, men litt sent å tenke på det nå. Viktig å tenke positivt, drikke underveis, spise nok og se fremover hele tiden. Nå skal det gjøres!  Jeg skal komme meg i mål, men det blir kanskje ikke drømmeløpet i dag, for allerede etter 200 meter merker vi at all snøen gjør at pulsen er mye høyere enn vanlig, i forhold til den farten vi holder. Det er tungt, og vi spinner nesten litt i sneen. Og jeg blir fort varm, så det er bra vi har med oss drikke. Vann og annen væske utgjør 50-60% av din kroppsmasse. For en voksen person på 80 kg, blir det 40-48 liter. Det er mye vann.

Det er egentlig utrolig fint med nysnø, føler nesten at vi løper i et prospektkort-landskap, der vi forsvinner i retning av Stend og Kalandsvannet. Ved Hamre bro kommer en hel haug med grønnkledde menn gående i mot oss, og jeg tror først det er Heimevernet på øvelse i skauen, men neida. Det er en gjeng fuglekikkere...eller ornitologer, som de så fint kaller seg. Kontrasten kunne ikke ha vært større. De kommer luskende med kamuflasje klær og kikkerter, mens svanene de ser etter, ligger ganske så tamme og dupper i elven, 25 meter fra vår første matstasjon. Vi peiser på videre, i selvlysende og knæsje farger, mens fugletitterne stirrer på sangsvanene i grønne klær. Ingen av de gidder forresten å heie på oss...

Det er snø, det er tungt og det er langt. Men vi skal gjennomføre. Vi møter noen av de andre løperne, alle hilser og lider i stillhet. Det er måkt på andrerunden, og da går det litt lettere, men gleden er kortvarig, for plutselig begynner det å blåse kraftig og snø...Særlig ved Kalandsvannet blåser det friskt i ansiktet, begynner egentlig bare å le- og nå er det bare 10 kilometer igjen. Da begynner man å skjønne at man faktisk kommer i mål i dag også. Hyggelige funksjonærer serverer bananbiter, sjokoladekake, rød, saft, Cola og vann, mens de heier oss videre. Og plutselig er Fana stadion der, opp siste bakken, før triumfrunden rundt banen og inn i mål. Absolutt ingen publikummere, musikk eller feststemning på stadion, men det gjør ingenting. We did it! Vi trosset vær og vind, kom ikke med noen dårlige unskyldninger for å bli hjemme, og vi klarte det!

 “Winners make goals, losers make excuses!”

 

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE