Marathonkarusellen 23. februar 2013- Bergen

Sol i Bergen. Knallsol på en skyfri, blå himmel i februar. Det er lørdag og første dag i vinterferien. Hva er vel da bedre enn å løpe marathon, nyte en deilig vinterdag i sol og minusgrader, med joggesko og løpetøy? Vel, jeg kommer faktisk på en del andre ting som kunne ha vært aktuelle på en sånn dag- men nå hadde jeg meldt meg på dette løpet for lenge siden, og for min del er det fullstendig uaktuelt å trekke seg, når man har fortalt alle og enhver at"...vet du/dere hva, jeg skal løpe marathon på lørdag!...".

Det er lørdag den 23. februar 2013, og det er den 54. dagen i året. Det er 311 dager igjen av året. Tiden går fort, og jeg tenker på alle sportsarrangementene(...)jeg er påmeldt i nærmeste fremtid...Da er det viktig å ta vare på alle dagene, trene når man skal trene, og være litt disiplinert med seg selv. Lett å melde seg på nettet, på alt mulig som ligger litt frem i tid. Men viktig å trene også...

Men nå står jeg altså her igjen, på Fana stadion. Det er bitende kaldt, minus 6 grader og det er vanskelig å kle seg. Når solen snart kommer høyere på himmelen, blir det varmere, så det er viktig å ikke ha for mye klær på seg. Det viktigste er å holde kroppen tørr og varm. Innerst skal du ha klær som er elastisk og svettetransporterende, som f.eks. polyester. Over det bør du ha på deg en litt kraftigere og løsere trøye og ytterst skal varmen kunne slippe ut. Jeg går for Nike løpejakke, to lag bomull og en litt varm løpetights, pluss lue og vanter.

Marathonkarusellen har ganske få deltagere, og jeg har bedt om tidlig start i dag. Av en eller annen grunn ønsker arrangøren å starte kl. 12.00, noe jeg synes er veldig sent på dagen. Hadde det vært opp til meg, kunne vi godt ha startet i åttetiden om morgenen. I utlandet er det ganske standard å starte tidlig på store marathonløp. Da får man også litt mer ut av dagen etter løpet. Jeg starter kl. 10.00, sammen med noen få andre, men det er allerede to andre i løypen, som ønsket å starte enda tidligere enn meg.

Startskuddet går og jeg løper lett og ledig ut av stadionområdet, med deilig sol og blå himmel på alle kanter. Arrangøren har satt på musikk i høytaleranlegget, til tross for at tribunene er folketomme. Det setter jeg pris på. Viktig å få opp stemningen på dette arrangementet. For en gangs skyld er både yr.no og storm.no enige og melder kanonvær helgen igjennom. Så her er det bare å løpe avgårde og nyte dagen. Merker at jeg løper litt fortere enn vanlig. Men det er viktig å holde tempoet jevnt hele veien, så jeg roer det litt ned de første kilometrene, sånn at jeg ikke går på en smell. Viktigste er å komme helt til mål.

Jeg merker at jeg blir litt oppstemt av det fine været, løper fortere og smiler mens jeg løper. De andre løperne har det nok på samme måten, for alle hilser når vi passerer hverandre i løypen. Som vanlig er det ingen mennesker som heier, og det er ingen publikummere i trasèen, så det er ganske ensomt å løpe mot Kalandsvannet. Vanligvis løper jeg med en venninne, men ingen hadde lyst til å løpe helmarathon i dag, så jeg må kjempe mot meg selv i dag, for å holde beina i gang og psyken på plass. Har med meg en camelback på ryggen, sånn at jeg kan smådrikke hele veien.

Nærmer meg Kalandsvannet, hvor det fortsatt er iskaldt i skyggepartiene. Her er det også store partier med klink is over sykkelveien vi løper på, så det er viktig å trå forsiktig her. En mann står ved utløpet av en bekk til Stendavatn og prøver fluefiske. Muligens litt tidlig på året, men for en dag!  Det går ikke an å tenke negative tanker på en så flott dag.

Jeg løper forbi vending, passerer noen som lufter hunden sin, og løper mot startområdet, drikker litt av medbrakt rød bringebærsaft- og nyter løpingen. Sol, sol, sol! Forrige gang jeg løp her var det nysnø, glatt og storm. Men jeg er ikke helt alene i dag, for når jeg  nærmer meg halvveis begynner jeg å møte de som nettopp har startet på halvmarathon, noen peiser på, som om de hadde en løve etter seg, mens andre ligger mer bak i feltet. Her møter jeg Lise- Lotte og noen andre bekjente- og det er merkelig hvordan man kvikner litt til, etter litt tøys og tull. Får i meg litt banan, og durer avgårde mot Fana stadion og vending.

Ingen, absolutt ingen, heier på meg, der jeg passerer bilene som skal på shopping på Lagunen, der de står i kø en lørdags formiddag. Jeg løper elegant oppover siste kneiken mot Fanastadion, før jeg svinger inn på banen og tar en elegant runde. Ser at tiden min halvveis er veldig god, kanskje litt for god, for jeg er bare halvveis...

Ut i løypen igjen, siste runden nå, nå er det bare å peise på... Føles varmt, solen har begynt å varme, og jeg møter noen som har brutt, som er på vei til startområdet. Det er lite motiverende, viktig å ikke la seg påvirke av litt tårer og snufs. Nærmer meg Stend, da jeg plutselig hører; "Heia Pia"- og der borte i sykkelveien står jo Ingrid med sine to døtre og heier! Så fantastisk, merker at jeg blir skikkelig glad, for det er ikke mange mennesker på dette løpet. Og ikke nok med det, Ingrid har tatt på seg joggesko, så hun skal løpe et lite stykke med meg i løypen, selv om hun strengt tatt var på vei til London, men det var det visst en stund til. Dette løpet er jo dørgende kjedelig, så da er det jo helt fantastisk å få en å snakke med en liten stund, en som synes jeg er flink:) Mye tøys og tull, positiv feedback og hurrarop, og jeg løper videre i løypen, mens Ingrid drar hjemover.

Småspiser bananer, drikker saft og Cola, nyter dagen, men merker at det er varmt, jeg er sliten og beina er vonde. Men det er bare å fortsette, eneste alternativ i mitt hode er å gjennomføre mitt 8. marathon- og nå som jeg nærmer meg mål, kan jeg jo like gjerne gjøre det.

Beina blir stive når det er ca 4 kilometer igjen, så jeg tørr ikke å stoppe opp på drikkestasjonene, bare perser på mot mål, selv om tempoet har dalt noe. Dette skjer av og til, og det er det som er så spennende med løping, for man vet aldri hvordan kroppen reagerer fysisk underveis, eller hvordan hodet reagerer psykisk. Man blir godt kjent med seg selv underveis:) Både gode og dårlige sider.

Løper inn til en ganske god tid i forhold til det jeg har gjort før, bare 92 sekunder dårligere enn beste tid i Berlin marathon, som jeg fikk høsten 2012. Solen skinner i målområdet, nyter kaffe og en vaffel ute i februarsolen- og er kanon fornøyd med meg selv!

 

Just do it!

 

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE