Mine ord

Mine ord om 2019

Mine ord (Bergen 19. januar 2020)

Kanskje ikke det folk vil lese, men allikevel sant.Teksten egner seg best for de som har lest et BT- innlegg, skrevet av et nært familiemedlem i mars 2019. Jeg legger det ut på siden min her, da ingen av mine andre forsøk på å få frem sannheten har vunnet frem. Jeg ønsker bare å sette en stopper for alt sammen.

Senest nå på fredag den 17. januar hadde jeg et av disse krenkende øyeblikkene; Et møte i mitt eget nabolag- som jeg opplever som ekstremt krevende og ubehagelig. Jeg var på vei hjem etter en lang dag, og jeg hadde akkurat gått ut av bussen. En dame stoppet meg på veien, selv om jeg prøvde å unngå henne. Hun begrunnet det med at jeg ikke har hilst på henne når jeg går forbi henne og den svarte hunden hennes. Jeg hilser ikke på henne av gode grunner, fordi hun involverte seg på en særdeles negativ måte da alt dette begynte. Denne fredagen var hun bare opptatt å formidle hvordan HUN opplevde dette...Jeg ble lei meg, sint, oppgitt, begynte å skjelve- jeg ble kvalm, og jeg måtte gå hjem og legge meg. Det er helt absurd, og jeg merker at jeg er sliten av dette. Dette orker jeg bare ikke mer. Det er ikke noe liv. Noen har sagt til meg at det er bare jeg som føler at naboer vet og tenker negativt om meg. Og av og tror jeg nesten på det. Men, så bekrefter alle disse møtene at det faktisk er sant.

Jeg er lei. Jeg må få lov til å si i fra. Selv om det kan bli ubehagelig.Det er et aktivt valg å skrive og handle. Men det er også et valg å ikke gjøre noe. De fleste velger det siste alternativet.  Mange har rådet meg til å ikke si eller gjøre noe. At det vil roe seg ned. Men man skal si i fra når noen tråkker over ens egne grenser og verdier. Tramper er vel riktige ordet. Det er feigt å ikke si i fra. Skal man la være å si i fra, hvis noen gjør noe galt og straffbart, fordi man er redde for at de skal bli sinte? Man har da lover for slikt. Jeg har forsøkt de ”korrekte” veiene i lang tid. Jeg har skrevet mange brev, mailer, vært på møter og trodd at det skulle føre til noe. Jeg har til og med vunnet en PFU-sak i 2019. Men det er jo ingen som reagerer. Så nå går jeg rett på sak. Føler meg rettsløs.

For de som vet hva dette handler om, skam dere for å ha vært stille. Den som tier samtykker.

”Ibland måste man göra saker man inte vågar, annars är man ingen människa utan bara en liten lort.”(Astrid Lindgren)

År 2019; mitt mareritt. Mine jenters mareritt.  I mars 2019 publiserte BT et debattinnlegg, skrevet av et nært familiemedlem av meg og hans hjelper i hjelpeapparatet. Jeg ble aldri konfrontert med innholdet i forkant av publiseringen, selv om det var alvorlige anklager mot meg som person. Faktasjekken til BT var enda verre. De sjekket fakta med medforfatteren, som hadde klare subjektive intensjoner med å skrive dette innlegget. Det var en offentlig gapestokk- uten rettergang, basert på falske anklager fra en ungdom i krise. Det hadde på ingen måte noe som helst i Bergens Tidende å gjøre. Men debattleder gjorde en elendig jobb. Hun sov i timen, hadde glemt alt om etikk, glemte å ta kontakt med meg- og la det ut på nettsidene til BT. De fjernet det 2. April fra sin egen nettavis. Men, det ligger fortsatt ute på nettet, ti måneder senere. Hvorfor.

Det var en umoden påstand fra en gutt i krise, som ble verre og verre, ballen rullet seg større og større. Og på et eller annet tidspunkt i rekken av dager, rykter og snakk, var ballen blitt en sannhet. Siden noen hadde hørt det, lest det og fått det fortalt av noen som hadde hørt det, lest det eller blitt det fortalt. En gutt som ikke så konsekvensene av sine egne uttalelser. Han fikk mye positiv oppmerksomhet for ekstremt negativ oppførsel. Nå er han fanget av sin egen historie, uten mulighet til å komme seg ut av nettet sitt. Noen må hjelpe ham ut av det.

Jeg har vært gjennom en hel del alvorlige belastninger tidligere i mitt liv. Men dette BT- innlegget tok all energi fra meg. Den berømte dråpen. Det var for absurd. Jeg har vurdert frem og tilbake om jeg skal publisere dette, av hensyn til mine barn, til relasjoner, naboer, jobb og kollegaer. Men det kan ikke bli stor sett verre enn det er nå. Voksne mennesker plager jentene mine. Innlegget svever rundt på internett fremdeles, og det er fremdeles en familie som grovt trakasserer meg på grunn av innlegget. Og ingen gjør noe aktivt for å fjerne innlegget som ligger ute, eller stoppe familien som plager oss. Jeg har bedt BT gjøre det flere ganger. Men det skjer absolutt ingenting.

Jeg trenger jeg ro, for å ta vare på min egen fysiske helse. Den har jeg slitt med i hele det siste året. Jeg trenger at sannheten kommer frem, for å kunne klare å snu situasjonen for meg og jentene mine. Tidligere venner fra sykkelmiljøet her i Bergen hilser jo ikke på meg lenger. Hvorfor.  En familie som har trakassert oss over lang tid, på en særs respektløs måte (fra det samme miljøet), har jo ennå ikke forstått at de gjør noe galt. For sikkerhets skyld er mannen leder i Bergen CK. Jeg har sagt de må slutte, men de hører ikke på meg. Tvert imot. De er mange, men det gir dem ingen rett til å tråkke på meg og jentene. Tråkke over våre verdier og våre personlige grenser, samtidig som de smiler til resten av verden. Hvordan de kan rettferdiggjøre sin egen oppførsel, forstår jeg ikke. Jeg håper andre snart innser hva de gjør- og hvor alvorlig det er. Det går utover mine nærmeste, besteforeldre og storfamilien vår. Håper noen leser dette og forstår. Og at denne familien en dag skjønner hva de har gjort. Først og fremst Øyvind og Jannicke Litlere fra Bønes. Han er leder i Bergen sykkelklubb. Det er egentlig bare disse to som har vært helt på kanten av normal oppførsel. Alle andre har skjønt hvordan dette egentlig henger sammen.

Jeg ba de om å stoppe for lenge siden, men jeg snakket til døve ører. En dag blir dere spist opp av egne respektløse handlinger.

 Veldig få har dessverre fått med seg at jeg vant i PFU. Jeg har sagt i fra til politiet pga trakassering fra denne ene familien, meldinger, bilder i sosiale medier, ubehagelige møter i nabolaget og mailer. Men det er jo helt stille fra politiet. Det er kanskje ikke synlig nok hva vi blir utsatt for. Men, tro meg, det er enormt stressende. Vel, man mister ikke venner man allerede har mistet. Så det gjør ikke noe at de som ikke hilser nå, ikke hilser i fremtiden. Synd jeg brukte så mye tid som trener for barna deres. Jeg har noen få veldige gode og kloke venner, familie og et hjelpeapparat som har støttet meg hele veien. Det er genuine venner. Sånne som er der hele livet. Jeg stoler på dem. En dag har jeg kanskje overskudd til å hjelpe dere.

Dette handler om et debattinnlegg i BT. Alt som står i mediene er sant? Tror du på alt du leser i avisene? På nettet? Eller er det ikke sånn? Pressen har makt til å ødelegge mennesker, deres liv og fremtid. Feilaktig, negativ omtale i media påvirker selvfølelse, selvbilde og sosial trygghet, og kan få store konsekvenser for helse, økonomi, yrkesliv, familieliv og fremtid. Særlig når det rammer deg som enkeltmenneske, når du minst venter det.

VG ble felt i PFU. Det gjaldt den mye omtalte videoen, der Trond Giske danset med en ung kvinne på et utested.

For kvinnen hadde saken vært en enorm påkjenning. Hun var også kritisk til at VG brukte over en måned på å få fjernet det omstridte sitatet.

PFU mener denne saken belyser helt sentrale områder av presseetikken; forholdet mellom medier og kilder, og VG ble felt på hel fem punkter i Vær Varsom- plakaten.  Den unge kvinnen har vært under et enormt press. Jeg hadde all medfølelse med henne. Fordi jeg vet nøyaktig hvordan det kjennes.

I juni 2019 vant jeg min kamp mot PFU. Trodde jeg. BT ble felt i PFU. Bergens Tidende ble felt på to viktige punkter(selv om jeg hadde klaget inn flere)Bergens Tidende ble felt på at både tekst og bilde i debattinnlegget var identifiserende. Jeg fikk heller aldri mulighet til å forsvare meg mot påstandene. Den umiddelbare imøtegåelsesretten. Jeg fikk heller ikke vite om at det fantes et innlegg som omhandlet meg. Men min sak og PFU`s uttalelse, fikk verdens minste spalteplass i BT`s papirutgave, etter at skoleferien var begynt. Den lå på nettavisen til BT bare i et par timer. Av hensyn til vedkommende(familiemedlem)som hadde skrevet debattinnlegget sin fremtid/ må beskyttes mot sine egne handlinger, hadde jeg bedt om at jeg og de andre involverte i innlegget var anonymiserte. Så det ble; ” NN klager Bergens Tidende inn til PFU”.  Jeg orket ikke å være i Bergen den dagen dommen skulle komme, fordi jeg ikke visste hvordan jeg ville reagere. Jeg hadde begynt å tvile på om utfallet ville bli rettferdig.

Men nå vil jeg ikke være NN mer. Fordi det bare har beskyttet de som har gjort meg urett. Det føles feil. Og jeg er lei av at folk snakker til meg på en nedlatende måte. Uvitenhet. Jeg er blitt anbefalt å finne en høyrøstet og brautende advokat, som kan hjelpe meg. Men jeg er ganske sliten.

Debattinnlegget; I kortversjon var det en tekst som inneholdt alvorlige beskyldninger om straffbare handlinger, som jeg liksom skulle ha begått. Fremstillingen av meg var sjokkerende. Problemet var at det ikke var sant. Hadde det vært sant, hadde jeg sittet i fengsel det neste tiåret. Og det gjør jeg jo definitivt ikke. Jeg har ikke gjort noe, og det er jo grundig dokumentert. Men derfor er det også alvorlig at BT har trykket et innlegg, som er så personlig krenkende og tendensiøst.  Jeg er ikke lenger anonym. Jeg er utlevert til offentlig nysgjerrighet. Hver morgen tenker jeg at dette er helt uvirkelig, livet mitt er snudd helt på hodet. Jeg har ennå ikke forstått formålet familiemedlemmet hadde ved å skrive dette innlegget. Hvorfor gjorde han det? Jeg tror han trenger hjelp. Men det hadde ingenting i en avis å gjøre. Men det skulle vise seg at det ikke bare var vedkommende familiemedlem som hadde skrevet det. Også en fra hjelpeapparatet. Selv om Bergens Tidende gav inntrykk av at det var kun èn forfatter, som for sikkerhetsskyld var anonymisert. Vedkommende er beskyttet av kildevern(…)

Det er i det hele tatt mye med debattinnlegget som skurrer. For BT hevdet altså at innsender av debattinnlegget var anonymisert. Når man leste det, fikk man inntrykk at det var èn person som hadde skrevet det. Det stod ingen ting om at det var flere som hadde skrevet det. Det stod at det var blitt faktasjekket. Men det stod ingenting om at vedkommende som var med å skrive dette- jobbet der det ble faktasjekket. Og at det var han som faktasjekket med seg selv. I BT`s tilsvar til PFU skriver de hvem de har sjekket fakta med. I juni, rett før PFU saken kommer opp, har jeg med meg et vitne inn på kontoret til hun som BT påstår de har faktasjekket med. Hun nekter for at hun i det hele tatt har snakket med BT. Dette er viktig. Men det har ikke fått noen til å våkne opp. Dette punktet blir ikke tatt med i papirene til PFU. Jeg blir informert om at da må PFU skrive om sakspapirene mine, og saken min ville bli utsatt til over sommeren. Derfor vedlegges ikke dette i saken min som kommer opp den 27. Juni 2019. Men det er ganske viktig. BT sier de beskytter kilden, mens kilden sier de aldri har snakket med BT. Jeg som anklagene ble rettet mot- var allerede renvasket. Fordi familiemedlemmet hadde kommet med liknede beskyldninger i fjor. Jeg var sjekket opp og ned. Før jul i fjor ble det snakket om at familiemedlemmet hadde vrangforestillinger eller en form for personlighetsforstyrrelse. Og at på grunn av alvorlige handlinger vedkommende hadde gjort mot meg og jentene i løpet av fjoråret, begynte enkelte å bli urolige for sikkerheten vår. Dette visste hjelperen som skrev innlegget med mitt familiemedlem i mars 2019. Så, ”faktasjekken” til BT holdt ikke mål, og det var han som tydeligvis bekreftet ”fakta” som skrev innlegget. Men det var jo ikke sant. Hvorfor ”sov” BT her- er de så slumsete i sin kildesjekk? Hvorfor ringte de meg ikke før dette ble publisert- så kunne jeg ha stoppet det? Er de klar over hvor forferdelig det er å bli utsatt for dette? Så noen er bekymret for sikkerheten til meg og jentene, samtidig som noen tror at jeg har gjort det som ble påstått i innlegget. Dette er en enorm belastning for jentene mine. Forstå det den som kan. Jeg blir fysisk kvalm når jeg ser liknende saker på nyhetene.

Innlegget er fjernet og beklaget. Jeg har vunnet i PFU og jeg burde ha vært fornøyd. Jeg sliter med å sove, jeg tenker på saken hele tiden og det rammet barna mine. Jeg kommer meg ikke videre. Barna mine betyr alt for meg.

Jeg fikk vite om innlegget tre uker etter at det ble publisert. Av en venninne. Da hadde allerede innlegget blitt delt på facebook av folk som kommenterte innholdet. Innlegget ligger nå i desember 2019 fortsatt ute på enkelte piratnettsteder og facebooksider. Bergens Tidende fjernet det på sine sider i april 2019. Men skaden var jo allerede skjedd. Dessverre. Kjære PFU, dere svekkes som kontrollerende organ, dersom man kan vinne i PFU, samtidig som det krenkende materialet blir liggende på nettet på utlandske servere i lang tid etterpå. Her må noen gjøre noe med jussen. Hvem har ansvaret? Det er delt på facebook, sosiale medier og via mail. Folk kjenner ikke til at det er straffbart å dele ytringer med falske påstander. Jeg kan ikke ta alle som har delt det. Jeg føler jeg er under ”angrep”- hver dag det ligger ute. Ti måneder. Det er mange vonde dager.

Det verste er jo at mange har lest det. Det merker jeg. Jeg tilgir familiemedlemmet som har skrevet det. Jeg vet han sliter og trenger hjelp. Jeg ser at han er sliten, men hvorfor ser ikke hjelpeapparatet dette? Jeg snakker til døve ører.  Jeg kan ikke være sint på en jeg mener er syk. Det har jeg sagt hele tiden. Jeg har prøvd å skaffe hjelp til vedkommende over lang tid.  Men i stedet for å bli lyttet til, er jeg blitt ledd av. Når jeg har sagt han trenger riktig hjelp, har ingen tatt det seriøst. Det er like alvorlig å ha satt vedkommende i denne situasjonen. Jeg ble hånet, snakket nedlatende til av hjelpeapparatet, trakassert, ydmyket på det groveste og overlatt til meg selv etter å ha blitt knust som menneske. Ingen lyttet. Det er sterke ord, men jeg hater dere, for å ha knust familien min, som allerede var sårbar. Fordi dere ikke skjønner hva som egentlig skjer. Eller dere bare vil ikke, fordi dere er redd for at dette kan gi dere en ripe i lakken? Mitt familiemedlems hjelper fra i fjor har tilfeldigvis byttet jobb.

Men jeg tilgir ikke dere som har lest det, har ukritisk trodd på det, snakket om det til alt og alle som noen sladrekjerringer. Dere som jeg har vært venner med i flere år. Selvgode tullinger. En voksen mann fra sykkelmiljøet og hans kone har oppført seg særdeles dårlig. Selv om jeg konfronterte dem gang på gang. Grenseløs involvering over lang tid, på bekostning av jentene mine. Trakassering. De har vært innkalt på møte, men de skjønner ikke at det de sier og gjør er feil og ekstremt krenkende. Min far ringte dem 15. Juli 2019, i et nytt forsøk på å få dem til å stoppe. Karma. Handling og handlingers resultat. En umoden påstand fra en ungdom i krise. Det hadde bare ingenting i Bergens Tidende å gjøre. Det er også en fremtidig belastning for familiemedlemmet som fikk dette innlegget publisert i Bergens Tidende.

Etter at jeg vant saken i PFU i slutten av juni 2019, rådet PFU meg til å oppsøke helsevesenet på grunn av hvor stor en slik belastning faktisk er, finne noen støttespillere hvis jeg tar dette videre rettslig- og jeg fikk navnet til en forfatter og professor, som har skrevet bok om emnet, Fanny Duckert. Jeg skrev mail til henne, og hun var veldig hjelpsom, profesjonell og forståelsesfull. PFU forstod min fortvilelse over at innlegget fortsatt ligger ute. De sa det viktigste var at jeg selv visste hva sannheten er. Jeg vet hva sannheten er. Men det er ganske slitsomt å tråkke oppi folk som tror jeg er noe annet enn det jeg er. De har ingen rett til å redefinere hvem jeg er som menneske. Fanny Duckert sendte meg boken ”I medienes søkelys”( skrevet av Fanny Duckert og Kim Edgar Karlsen) Jeg gråt da jeg leste de første sidene, fordi jeg følte at det var noen som så hvor enormt alvorlig det er å bli utsatt for dette. Takk.

 For meg var dette innlegget i BT en katastrofe rent menneskelig, jobbmessig, helsemessig, i forhold til nettverk og ikke minst i forhold til det å være meg. Plutselig er det vanskelig å stole på andre mennesker. Det skal jo sies at det har vært en del andre krenkende episoder i løpet av det siste året, som er relatert til innlegget. Som jeg kommer til å huske resten av livet, og som jeg har store problemer å forstå at kunne ramme meg og mine jenter.

Jeg er helt sjokkert over at Bergens Tidende har latt seg bruke av mitt familiemedlem. Den 12. mars 2019 ble debattinnlegget lagt ut på BT`s nettsider. Jeg fikk aldri vite om det hverken før eller etter at det ble lagt ut. Jeg ble gjort oppmerksom på innlegget, da en venninne hadde lest det på nettet. Hun syntes det var mitt familiemedlem hun kjente igjen. Både vi tekst og bilde. Men hun lot være å si noe, fordi jeg allerede hadde store belastninger fra vedkommendes oppførsel gjennom det siste året. Hun valgte å si det til meg lørdag den 30. Mars. Da hadde det ligget på nettsidene til BT i nesten tre uker. Jeg fikk helt sjokk. Det ble først fjernet av BT selv den 2. April 2019- etter at jeg ringte dem den 1. April.

Hvordan kan man egentlig kompensere for offentlig "gapestokk"på nettsidene til BT i tre uker? Eller ti måneder, som det nå er blitt på ulike nettsteder? BT fjernet først bilde, fordi folk i mitt nettverk har gjenkjent familiemedlemmet mitt på bildet. Det skulle være anonymisert- men det er det jo ikke når folk kjenner noen igjen. Så fjernet til slutt BT hele innlegget- og skrev en beklagelse:

”BT beklager: Bergens Tidende publiserte 12. mars et debattinnlegg som 2. april ble fjernet. Moren til forfatteren av dette debattinnlegget kjente seg ikke igjen i fremstillingen som ble gitt. Det burde ha fremkommet i forbindelse med første publisering, men hun ble ikke kontaktet i forkant. Det er ikke i tråd med BTs retningslinjer. Vi fjernet 2. april først et anonymt bilde

Det gikk tre uker før jeg fikk vite om innlegget. Nyhetsredaktøren i BT hadde aldri noen plan med å opplyse meg om at det lå et svært krenkende innlegg om meg på nettet. Jeg hadde ikke noen som helst mulighet til å forsvare meg mot falske anklager om alvorlige straffbare handlinger. Offentlig gapestokk uten rettergang. Jeg snakket med nyhetsredaktøren flere ganger på telefon da jeg oppdaget innlegget. Han har beklaget. Men det holder ikke. Han må jo forstå hvilket ansvar som hviler på ham. Forstår han det? Gutten gikk til en naiv, godtroende, ukritisk debattleder og nyhetsredaktør i Bergens Tidende, som ikke skjønte hva de var i ferd med å gjøre mot meg. Gutten og en medforfatter hadde skrevet et debattinnlegg- som ble publisert. Det skulle være anonymisert- men det var det ikke.  Det er her det begynner å bli alvorlig. For gutten fikk hjelp av ”hjelperen”- til å skrive innlegget. Det var fullt av setninger som en fagarbeider ville ha skrevet- og skrev. Kanskje for å renvaske seg selv? Det ironiske her er at BT faktasjekket innlegget med samme person. Det er jo ikke mulig. Samme person som skrev innlegget med min sønn visste at jeg ikke hadde gjort det som står i innlegget. Men han er liksom beskyttet av kildevern. Men alle vet hvem han er.  Alltid de samme påstandene. Men gutten rotet mer og mer med detaljer. BT verifiserte påstandene.

Da BT publiserte innlegget 12. mars- ble det også lagt ut på BT`s facebooksider. Her ble det delt videre, lagret, delt, lagret- slik at når BT fjernet det- var det bare en dråpe i havet som forsvant. I mai 2019, to måneder etter at det ble fjernet, valgte en helsesøster på Nesttun helsestasjon å dele innlegget via mail til alle sine kollegaer- uten å sjekke i  et millisekund om det var sant det som stod. Å dele ytringer om falske anklager skal være straffbart. Jeg konfronterte leder ved helsestasjon om at en av hennes ansatte hadde gjort dette. Til min store overraskelse forsvarte hun handlingen. Fordi innlegget var et offentlig dokument siden det hadde stått i BT- og ”alle” hadde lest det. Selv om det var fjernet to måneder før- og det lå en beklagelse i linken til BT, som helsesøsteren burde ha lest. De mente helsesøsteren hadde gode intensjoner for å gjøre det. Nettvett. Jeg synes det er hårreisende at en helsesøster kan dele noe så krenkende på mine vegne- og forsvare handlingen, når det ikke er lov. Når det ikke er sant.  Men det er ingen som bryr seg om sannheten. Og det er lite eller ingen forståelse for hvordan jeg som menneske opplever dette. Få eller ingen har fått med seg at PFU felte BT. Jeg vant. Jeg kan ikke gå etter alle som har delt innlegget på nettet. Men det er jo straffbart å dele andres ytringer om falske påstander.

Jeg kan ikke ta èn og èn som har delt innlegget. Derfor skriver jeg nå.

Sol.no(69 000 lesere)(publisert den 13. Mars 2019) 11 delinger og 3 kommentarer

Bra Barnevern(7900 lesere)(publisert 14. Mars 2019) 41 delinger og 7 kommentarer

Forulempingstilsynet(1100 lesere) (publisert 14. Mars)  3 kommentarer- ligger ute fortsatt

BT meninger(12000 lesere) (publisert 12. mars)

På nettet

The worldnews- publisert 12. mars 2019- ligger fortsatt ute med bilde

Headtopics.com- fjernet

Teddymolly.com.- fjernet

Til alle dere som har delt det på for eksempel facebook. Navnene deres står i delingen.

Etter reglene om privatlivets fred, så kan man ikke dele private opplysninger om identifiserbare personer. PFU slo fast i slutten av juni at både tekst og bilde gjorde at jeg var identifiserbar. Deling av informasjon som krenker privatlivets fred for en person, kan altså straffes med bøter og fengsel i inntil 2 år, og det kan kreves erstatning for både kostnader og tap, samt for ikke- økonomisk skade.

Og her kommer det viktigste;

Dersom du videredeler informasjon om personer, herunder i sosiale medier, så er du selv ansvarlig for informasjonen du videredeler. Du kan ikke vise til at det er en annen som gjorde informasjonen først tilgjengelig. Du er selv ansvarlig for din deling. BT innlegget er delt uendelig mange ganger på facebook. Heldigvis står det fullt navn og bilde på dem som har delt det. Likt det. Eller kommentert det. Litt trist å se at noen jeg kjenner har delt BT- innlegget. Før jeg fikk vite om det. Jeg fikk aldri muligheten til å forsvare meg mot påstandene. Det hadde stoppet BT. Men folk driter i sannheten.

Dere som krenket meg- har også krenket mine to vidunderlige døtre. De har også rettigheter.

BT innlegget ble publisert den 12. Mars 2019. Jeg fikk vite om det tre uker senere. Tilfeldig. Ni  måneder senere ligger det fortsatt på nettet. Jeg har klaget til PFU- og jeg vant. Jeg har snakket med politiet, og jeg har klaget inn hele prosessen til Fylkesmannen(veldig skuffende, de hadde knapt lest det jeg skrev- og skrev på slutten at jeg ikke kunne klage på svaret deres) Ingenting skjer. Det er bare ikke rettferdig.

Hjelpeapparatet som skrev innlegget med innsender- har forduftet. Helt stille. Byttet stilling. Han med det fancy etternavnet, som tatt ut fra en James Bond bok- har tilfeldigvis fått ny jobb. I en annen by. Men han kan ærlig talt ikke tro at det er ok det han har gjort.

Oppi alt dette har jeg slitt med min fysiske helse over lang tid. Er fortsatt på utredning for noe. Ironisk nok tar det tid, mye venting og utsettelser. Blir ikke akkurat bedre av dette. Viktig at jeg unngår stress.

Vi kunne i hvert fall fått en unnskyldning? Men hvis noen sier unnskyld, så innrømmer de feil? Hva er de redde for- å miste jobben? Vi er blitt lovet mange ganger at det skal skje noe. Men det er helt stille. Det viktigste virkemidlet man har overfor media er ”tilsvarsretten”. Mediene har plikt til å slippe til den uthengte, som kan svare ut fra sitt perspektiv. Men jeg fikk aldri den muligheten. Ikke i det hele tatt.

Hva nå? Ord er mektige våpen. På vegne av jentene ønsker jeg en form for oppreisning og erstatning. Jeg synes også familiemedlemmet som skrev innlegget også burde få en unnskyldning, for det har fått store konsekvenser. Vedkommende burde ha blitt stoppet av hjelperen, som liksom er beskyttet av kildevern. Det er helt umenneskelig å bli utsatt for dette. Over så lang tid. Det skal ikke være mulig. Burde ikke være mulig. Det går ikke an å skru tiden tilbake. Jeg vil ha tilbake livet mitt sånn det var. Jeg vil at Bergens Tidende skal komme med en unnskyldning, rette opp alt de har ødelagt for meg og jentene, slik at livet kan gå videre. Forlik. Jentene er bare barn. Jeg og jentene har mistet mange ”venner” på veien, men det gjør ikke noe. Hva skal jeg med bekjente som ikke forstår at ekte vennskap bygges på at man kan stole på hverandre. Hovmod står for fall.

Jeg har valgt å holde meg i ro. Ikke gjøre noe, skrive noe eller si noe jeg ikke kan stå inne for. Av hensyn til alt og alle. Men kanskje ikke tatt nok hensyn til meg selv, noe jeg burde? For verden er ikke nødvendigvis bare god. Norge er ikke verdens beste land å bo i. For når jeg tror at alt endelig har stoppet, at nå kan vi gå videre.

 Til tross for at jeg ble lovet at familiemedlemmet ikke får skrive noe mer etter det fatale innlegget i mars 2019, kommer det et nytt innlegg i BT. Seks måneder senere. Et innlegg om de stakkars barna som lager billige t- skjorter i Afrika (som vi i Norge kjøper). Et merkelig innlegg å komme med, med tanke på hva som er skjedd de siste månedene. Mine jenter synes ikke dette er gøy. Hvorfor lar BT dette skje?

Og familien som plaget oss? De fortsetter. Selv om de er blitt snakket til av en nøytral tredjepart, som har forklart dem hva de har gjort og gjør mot oss. De er i beste fall naive. Men mest sannsynlig bare kjipe. Men de stopper ikke. Politiet hører jeg ingenting fra. De synes vel dette er vanskelig de også- men noen må da snart se alvoret i dette.

Jeg føler at BT har kjørt over meg med en bulldoser. Allikevel forventes det at jeg ikke skal reagere?

Du skal ikke tro at du er noe. Byen Jante eksisterer den dag i dag. I bydelen Fana utenfor Bergen. Aksel Sandemose var en klok mann. Nyhetsredaktør i Bergens Tidende har en jobb å gjøre. Jeg sender en mail til BT i november 2019, med forslag til løsning. BT har makt til å knuse meg i avisen, men de har også makt til å hjelpe meg. Dette kan gjøre ting bedre for oss. Jeg kommer med forslag om forlik bak lukkede dører, samt at BT må publisere at vi er enige om et forlik. Det ville gitt meg og min familie en symbolsk kompensasjon, og jentene ville følt at noen trodde på dem. Og vi ville fått mulighet til å gå videre i livet. Uten å ramme familiemedlemmet som skrev innlegget. For jeg ønsker at vedkommende skal få hjelp. Jeg rekker ut en hånd. Stolthet fører til undergang. BT`s nyhetsredaktør Jan Stian Vold avslår dette forslaget per mail. Han mener det rekker med beklagelsen de har kommet med. Men det er ikke opp til ham å avgjøre hvor stor skaden er for oss. Lettvint, men ikke nødvendigvis den rette beslutningen.

Da må jeg gå videre rettslig. Jeg må klare det.  For mine barns skyld. Men jeg vet bare ikke om jeg orker det.  Familien min er ødelagt. Helsen min er ødelagt. Jobben min er ødelagt. Hver dag tenker jeg på dette. Jeg sover ikke. Det er ekstremt vanskelig å forholde seg til, og det er vanskelig å planlegge noe som helst inn i fremtiden. Jeg vet ikke hvem som har lest innlegget, og innlegget ligger jo fortsatt ute. Der kan det ligge i flere år, hvis ingen fjerner det. Er det ikke BT som må sørge for at det blir borte fra et evig liv i cyberspace? De har da et juridisk ansvar. Hvem har hørt nabolagets sladder? Hvem kan jeg stole på fra mitt gamle idrettsmiljø? Jeg vet ikke lengre hvem jeg kan snakke med, stole på eller hilse på når jeg går ut. For jeg vet ikke om dette egentlig har stoppet. Jeg vet det ikke har stoppet. Jeg blir fortsatt konfrontert med dette innlegget. Hvis man blir tråkket for mye ned, er det nesten helt umulig å reise seg opp igjen. Det er blitt et nytt år. Jeg er skeptisk til hva det har å by på.

Det har vært jul. En vanskelig jul. Vi har feiret et nytt år. Jeg lagde en jul for jentene mine. Var med besteforeldrene i Asker, og det var fantastisk å slippe Bergen i noen dager. Slippe å forholde meg til en virkelighet jeg ikke kjenner meg igjen i lengre. Mine foreldre er også preget av alt dette. Jeg tror de også sliter med å forstå at dette kunne skje. Jeg vil bare ha tilbake livet mitt. Jeg kan tilgi mye. Men da må jeg få slippe å forholde meg til dette innlegget og konsekvensene av det. Slippe en familie som plager oss ukentlig. De må innse konsekvensene av det de har gjort. Ikke late som om de er bedre enn andre. Nekte for at ting er skjedd og gjort. Man kan ikke gjøre hva man vil på bekostning av andre mennesker, for å hevde seg selv. Jeg vil ha troen på livet og tryggheten min tilbake. BT må ta seg sammen og konsentrere seg om god journalistikk. Ta lærdom. Jeg vil ha en unnskyldning av ekte vare. Nå. Det hjelper ikke å være stille. Jeg vil at folk skal vite.

Mange skriver tendensiøst;  ”Ta vare på hverandre”- på ulike sosiale medier, gjerne med en hjerte-emoji etterfølgende. Særlig etter Ari Behns triste bortgang 1. juledag. Men man må jo mene det man skriver. Og man må jo være snill selv, før man slenger ut oppfordringer om at andre skal være snille og greie. Alle mennesker har samme verdi.

 

Pia- Camilla Tømmernes 19.1.2020

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE