Dopamin, baby!

På bildet er jeg i den 2. runden av i alt 3 runder, snøstormen har gitt seg, og det er rene påskestemningen i løypen. Luer, votter og buff har jeg slengt fra meg i startområdet.

Ultra

Av og til må man bare flytte grensene i komfortsonen sin. Ellers blir livet kjedelig. Man må ha noe nytt å strekke seg etter. Etter en litt tøff uke på hjemmebanen, trengte jeg virkelig noe å jobbe med og mot- for å få en kraftig dose dopamin. Har du en tung dag- ta på deg joggesko og løp. That`s it. Det fantastiske stoffet dopamin er avgjørende for å hjelpe oss til å føle energiske og motiverte. En studie i hvordan trening endrer oppførselen til dopamin viste at etter 12 uker med utholdenhets-eller intervall-basert trening, økte aktiviteten av dopaminreseptorer i hjernen, noe som betyr at følelsen av motivasjon ble forsterket. 

 Nok om det. Løsningen min var å løpe langt og lenge, nærmere bestemt Bergen Ultra og debutere i 1 1/2 marathon-dvs 63 kilometer. I tillegg hadde jeg satt som mål for dagen å klare tidskravet til Jernmansstatuetten*.

*Jernmannen; I løpet av kalenderåret skal du delta på fem konkrete, forskjellige arrangement:

Du må delta i maraton, ultraløping, sykling (Bergen- Voss), fjelltur (7- fjellsturen) og svømming (5000 m).

Resultatet var en utrolig nervøs meg, som stod opp klokken 06.00. Hadde våknet flere ganger kvelden før. Usikkerhetsfølelsen forstyyret tankene mine, fordi jeg skulle prøve meg på et så langt løp, at jeg sannelig ikke var helt sikker på at jeg ville greie det. I tillegg var det NM 100 km, så det var bare å forvente at det var mange gode løpere ute i løypen.

Kikket forsiktig ut av vinduet for se an forholdene. Etter ukesvis med sol og blå himmel i Bergen )og det er jo sjelden), var sjokket stort. Nysnø?! Snøfillene dalte både nedover og bortover, tett i tett. Gjennom det tilsynelatende mektige været kunne jeg tydelig skimte hele nabolaget rundt huset vårt. Hele nabolaget var fylt opp av snø.

Etter panikk-googling, kunne jeg lese om dagens vær; "truer med snø og hagl. Snøbyger og haglbyger lørdag"...hvis noe kan gå galt, så vil det også gjøre det (og fortrinnsvis på det verst tenkelige tidspunkt). Eller? Tenk positivt, etter mange løpeturer i vinterlandskap og snø, var dette perfekt! Kanskje skremte det de andre løperne, men ikke meg! Det gjelder å gjøre det beste ut av det. Alltid.

Satt ved frokostbordet, spiste Polarbrød, Jarlsbergost, jordbæryoughort og kaffe- mens tankene stadig førte meg mot det som skulle skje i dag. Hadde meldt meg på Bergen Ultra. Alt var pakket klart kvelden før, panikkinnkjøp av energibarer og gel lå i en pose fra XXL, inntok rikelig med sukkersaft, før jeg satte meg i bilen og kjørte av gårde. Hadde god tid, så i all nervøsiteten valgte jeg å vaske bilen(...) på en bensinstasjon kl. 07.30 en lørdags morgen, mens jeg kjøpte inn rikelig med plaster. Hadde i tillegg klemt ringefinger på venstre hånd i bildør...så den ble teipet fast i langefingeren, så det ikke skulle gjøre vondt. Senere skulle det vise seg å være helt genial løsning. Fingeren ble blå og hevet seg voldsomt utover dagen, men jeg kjente ingenting mens jeg løp, fordi den var godt teipet.

Ankom Fana stadion noen minutter over åtte, hentet startnummer, drakk litt saft og småpratet nervøst med funksjonærene. Knytet skolissene godt, etter å ha tatt på compeed på begge hæler. De nye Asics Nimbus 14 skulle holde meg gående de neste åtte timene. Mange spreke folk, og jeg hadde bedt om tidlig start sammen med de som skulle løpe 100 km, så det var mange som trippet rundt i snøen for å holde varmen. En traktor hadde måket banen vi startet på, sånn at det var blitt speilblankt...

Tre, to en! Og vi løp bortover banen, for min del var det nå bare 63 kilometer igjen, før jeg skulle krysse mållinjen...

For de som skulle løpe 100 km, 63 eller 42 kilometer, som startet kl. 09.00, ble det en prøvelse for både fysikken og psyken. I det vi kom ut på veien, dalte store snøfiller mot ansiktene våre, og jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde tatt med snøskjerm eller briller. Arrangøren hadde ikke måkt sykkelveien vi skulle løpe på, så det som ventet oss var 6-7 centimeter med nysnø og lite feste. Jeg løp i mitt eget tempo, som jeg hadde nøye planlagt på forhånd. Jeg fikk fort følge av Øystein Andersen, som skulle løpe 42 kilometer. Ut mot vending på førsterunden ble det rene vinterstormen. Mye galgenhumor og latter over det håpløse været vi hadde fått midt i mot oss. Ikke skulle vi bare løpe langt, men det skulle visst være hardt også...

Jeg blir løpende alene etter 5 kilometer, Øystein legger seg bak meg i tempo. Jeg må holde min fart, ellers klarer jeg ikke å holde tidsskjemaet mitt. Må riste av meg snøen på armene innimellom, men er nå kommet til Kalandsvannet, og begynner å føle at kroppen i er i form. Skoene er gode, og jeg har ikke vondt noe som helst sted. Drikker rød saft, og får i meg banan etter 10 kilometer. Masse svaner som har kommet tilbake etter en vinter lenger sørpå, men de må jo være litt skuffet, for det er fortsatt is på vannet og lite mat å få. Jeg lar meg imponere over noen av de som skal løpe 100 kilometer, for de har et ganske høyt tempo allerede på første runden.

Fokus; Jeg har bestemt meg for å fokusere på å løpe en marathon. Etter å ha løpt en hel marathon, da skal jeg endre fokus, for da skal jeg fokusere på å løpe en liten sløyfe til...Håper det virker. Jeg har kjempetro på den mentale biten i en ultra. Jeg har på forhånd også planlagt hva jeg skal tenke på, dersom jeg går helt tom både i kroppen og i hodet.  I tillegg har jeg lest masse litteratur om løping, og om hvordan andre tenker før, underveis og etter et løp, i tillegg til en del psykologi i forhold til å snu tankesettet til noe positivt. Trening er fantastisk! Og det er viktig å verdette at man faktisk er med i et løp, det er ikke alle som kan det. Og jeg vet at om jeg vil komme i bedre form, så er jeg nødt til å gjøre det litt ubekvemt for meg selv. Jeg skulle heller ikke ha vært her helt alene i dag, to av de jeg løper mye med, Ingrid og Lise- Lotte, har vært plaget med ribbeinsbrudd og røket akilles- så da får jeg løpe litt ekstra for dem:)

Snøen begynner å gi seg, men det er ennå ikke måkt. Og sannelig er det ikke solen som titter frem. De som starter senere på dagen får det mye lettere enn vi som er ute i løypen nå. Nærmer meg 15 kilometer, da en av arrangørene kommer kjørende med et bildekk hengende bak på bilen sin. Han måker en liten sti i sykkelveien- og det blir plutselig mye bedre å løpe igjen.

Kommer til drikkesatsjonen på Hamre bru, velger konsekvent rød saft og bananbiter, tør ikke å prøve meg på sportsdrikke eller Cola ennå, for magetrøbbel underveis er kjipt. Med solen er det blitt varmere, så lue, våte votter og en buff er stappet ned i Camelbacken. Den blå fingeren min er fortsatt blå, men jeg kjenner ingenting- og da er jo alt bra. Neglene mine er lakket lyseblå for anledningen, viktig å pynte seg når man skal løpe, ha, ha! Føler at ansiktet er litt preget av snøstorm, jakken er fuktig og sokkene er definitivt våte, men det gjør ingenting, for nå skinner solen. Når jeg nærmer meg Fana stadion dukker en annen gjeng opp som skal løpe 63 kilometer. Føler at de kommer mot meg som en bulldoser, de har valgt en litt annen taktikk, løpe sammen og holde humør og tempo oppe sammen. Det er vel og bra, men det er ofte lurt å holde sitt eget tempo, for ellers kan et for høyt start tempo i gruppen ødelegge slutten på ditt eget løp.  Men for all del, de er kjempehyggelige og hilser når jeg kommer løpende. Det hjelper å møte noen andre likesinnede:) Men det er deilig å vite at de ligger bak meg...

Nærmer meg Fana stadion, hiver innpå litt drikke, mens jeg løper nedover den gamle Osbanen. En del biler langs veien, ganske irriterende med bilister som nesten kjøre meg ned , når jeg løper oppover bakken mot start/målområdet. Jeg har jo startnummer på magen- men allikevel viker de ikke en centimeter. Til en annen gang kunne kanskje arrangøren hatt en vakt eller to her. Løper inn på Fana stadion, hvor de som skal løpe halv og helmarathon skal starte om en halvtimes tid. Jeg er på minuttet på mitt eget skjema, veldig bra. Jeg slenger fra meg sekken min, ingen vits i å dra med seg luer og votter, for solen kommer høyere opp på himmelen og snøen smelter på bakken. Sørger for å spise noen sjokoladebiter og banan, før jeg hiver meg ut i 2. runde.

Jeg er utrolig fornøyd med meg selv, for nå er jeg skikkelig i gang. Føttene er fine og humøret på topp. Etter noen kilometer kommer de som løper halvmarathon susende bakfra, de har et helt annet tempo enn meg. Dette blir en skikkelig hyggelig runde, møter mange kjente i løypen. Det fine med en rundeløype, er jo at man møter andre løpere, når man vender og skal tilbake. Det dumme med en slik løype, er at løypen ikke byr på noen store overraskelser som kan få tankene dine vekk i noen øyeblikk...

Timene går og beina ruller. Nærmer med 42 kilometer og føler meg fortsatt bra. Ligger 4 minutter bak mitt eget skjema, men det gjør ingenting. Plutselig hører jeg hoing og "Heia Pia"! på toppen av siste bakken før Fana stadion. To veldig flotte damer, nærmere bestemt Birthe og Maj Britt, står ikledd joggesko og treningstøy, klar til å heie meg inn mot siste vending. Jeg blir utrolig glad, og jeg våkner opp fra den monotone løpingen. Jeg "cruiser" gjennom banen, hvor jeg forhåpentligvis skal løpe inn til må om noen timer. Birthe og Maj Britt roper og hopper når jeg passerer 2/3 av Ultraen, og jeg er særdeles fornøyd med supporterne mine. Og ikke nok med det. De velger altså løpe med meg ut på siste runden. Birthe har med Troika i lommene sine, og det smaker himmelsk. Disse to damene er selvsagt veldig spreke, men også veldig positive. Vi tuller og tøyser, og vips så sluker vi kilometer etter kilometer. Jeg sier forsiktig til de to damene at de ikke trenger å løpe med meg så langt, dersom de vil, kan de bare snu. Men solen skinner, de heier på løperne som kommer i mot, og jeg begynner å forstå at jeg kommer til å klare å gjennomføre min første Ultramarathon...Den følelsen gjør at nye krefter kommer til, og vi nærmer oss siste vending ved Kalandsvannet. Og Maj Britt og Birthe løper hensynsfullt bak eller ved siden av meg. Litt stiv i beina er jeg når jeg runder 52 kilometer. Nå er det bare en vei tilbake, og det er mot mål! Jernmanngeneral Jan Wilhelm møter meg omtrent her, og roper at jeg får det godkjent- selvsagt dersom jeg løper til mål! Det er varmende og fantastiske ord, så da er det jo bare å løpe!

Med to fantastisk støttende damer i hælene, løper jeg inn mot mål og jubler, I did it! Jeg har flyttet en grense, nå kan jeg løpe langt, veldig langt:)

Riktignok var det litt tøft opp siste bakke, jeg var småkvalm på slutten, og jeg var kanskje ikke så pratsom de siste 5 kilometrene- men jeg løp. Aldri har jeg jobbet så bevisst med mitt eget tankesett. Det var bare helt uaktuelt å gi seg på noe som helst tidspunkt. Jeg sjanglet bortover banen, merkelig hvordan beina vakler bortover, men jeg var stolt og lykkelig. Birthe og Maj Britt fikk hver sin klem, for de var bare helt fantastiske. Neste gang kan de jo kanskje være med selv? Ikke nødvendigvis 63 kilometer, men de kan jo velge en marathon for eksempel?

For min del fikk jeg godkjent løpet som en del av Jernmannen, og det var også en stor seier. Det vil si at jeg til nå har gjennomført en Ultra og en marathon, og at det neste som står for tur er å løpe 7- fjellsturen i mai. Men det blir bare en liten søndagstur:)

Og om jeg kommer til å gjøre det igjen? Ultra? Hm, jo, for nå har jeg jo vist at jeg kan løpe lengre, så hvorfor ikke? 

 

 

The end

 

Start går kl. 09.00. Klokken er 08.59- Alvoret synker inn...
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE