Sol mellom bygene

Bergen City marathon 2013- smau, bratte bakker og sol!

Lørdag morgen...

Står opp tidlig, for i dag står Bergen City Marathon på programmet. Gruer meg litt, for jeg vet at dette er en bratt marathon. Vi skal forsere ca. 760 høydemetre, og det er jo tilsammen høyere enn Ulrikens topp (643 moh). Men jeg løp denne marathonen i fjor, så da klarer jeg vel det i år også...

Havregrøt m blåbær, kaffe, jordbæryoughourt og en banan. Det er oppskriften på suksess...Smånervøs får jeg på meg løpesko, ny asics jakke og startnummer, før jeg kjører inn mot byn. Smådrikker rød saft mens jeg snirkler meg inn mot sentrum på folketomme veier, for de fleste ligger fortsatt og sover denne lørdags morgenen. Parkerer på Bystasjonen, og der får jeg se et av vårens første tegn, en russ som kaster opp foran den nye kiosken...Og han gir seg ikke, magen er visst utømmelig, og han bryr seg ikke om at det er folk tilstede. Kontrasten kunne ikke ha vært større, slitne ungdommer etter nattens rangling kontra morgenfriske, men nervøse løpere på vei mot startområdet.

Jeg er litt sent ute med vilje, orker ikke å stå og småhutre ved start. For det er kjølig denne morgenen, og tåken henger trolsk over byfjellene. Værmeldingen lover derimot sol, så det er bare å glede seg. Men jeg får opp dampen når jeg hører speakeren rope at; ..." nå er det bare 16 minutter til start!".

På Torgallmenningen varmer løperne opp med aerobic. Arrangørene har ordnet med en treningsinstruktør, som står for oppvarming og dans fra scenekanten. Bra tiltak, men vi er litt for få, til at det tar helt av...Men, jeg synes det er helt fantastisk at Bergen endelig har fått et marathonarrangement, som har et litt mer europeisk sus over seg. Medaljen vi får i år er også veldig fin, det er et "bekkalokk"- veldig bra laget.

Det er egentlig ikke så mange som skal løpe helmarathon, men det er i hvertfall flere enn det var i fjor. Jeg hilser på bekjente og løpere, mens jeg knytter skolissene en siste gang. Rusler bort til startstreken, og først nå kjenner jeg at jeg er litt nervøs. Jeg løp Ultra (63 kilometer) for bare tre uker siden, og jeg vet egentlig ikke om beina mine er klar for en såpass hard løype ennå. Jeg er ikke redd for oppoverbakkene, men det er dunkingen i asfalt i utforbakkene som kan ta knekken på knær og lår. Men jeg skal ta det ganske rolig, og da går det sikkert fint.

Noen har kledd seg ut, det er kjempekult, og de har nok løpt i utlandet, for der er det mye mer vanlig med litt moro i løypene. Fascinert registrerer jeg at det er en som skal løpe i strandsandaler, som han har bundet fast i foten med noen lærreimer. Og da mener jeg sånne "flippflapper"...Han har nok lest boken "Født til å løpe"- og har latt seg inspirere av tarahumaraene i Sør Amerika, som løper rundt i tynne sandaler. For dere som ikke har lest boken, løp og kjøp, og bli kjent med blant annet Caballo Blanco, den ensomme vandreren i Sierra Madre. Og til han som stod på startstreken på Torgallmenningen, i 2 grader med sandaler og bare tær, sier jeg; "Kult!"

Tre, to èn, og vi er i gang! Jeg har bestemt meg for et tempo, og det skal jeg holde, så jeg registrerer som vanlig at folk blir litt revet med og løper ganske fort avgårde. Jeg tviholder på tempoet mitt, men merker selv at man blir litt giret av å være med på dette. Folk heier, det er fantastisk, for det gjorde de ikke i fjor.  All honnør til brannstasjonen i Sandviken, hvor de slår på kasseroller og heier!

Jeg løper og jeg koser meg, men vi kommer ganske raskt inn mot Gamle Bergen, og jeg kan løypen altfor godt i hodet, så jeg vet at nå begynner stigningen- brosteinsbakkene inne på museumsområdet er bare barnemat. Det sies at kloke lærer av skade. Jeg ble riktignok ikke skadet i fjor, men jeg løp altså samme løp i fjor, og jeg lovte meg selv at dette ikke var en løype som passet for meg. Jeg trives i flatere terreng- og gjerne med et par tusen publikummere som heier meg frem, når tusenvis av løpere og lille meg springer fremover med mål og medalje i sikte. Men sånn er det ikke. Løypen er bratt, det er få løpere og det er tynt med publikum i trasèen.

 Men kroppen føles bra, og jeg løper oppover første kneik mot Sandviken sykehus. Jeg dropper å drikke på drikkestasjonen, føler det er litt for tidlig å innta noe flytende ennå. Løper videre, oppover(...), men glemmer bakkene, for det er jo så fint vær, langt der borte ligger Ulriken med sne, tåken henger over fjelltoppen, mens solen har begynt å skinne for alvor. Løypen svinger seg oppover i Fjellveien, og der nede på Torgallmenningen hører vi speaker som ønsker halvmarathongjengen, eller er det kanskje stafettdeltakere, god tur, lyden gjaller gjennom byens gater, mens vi løper langt der oppe i fjellet.

Mange som skulle løpe halvmarathon, men ganske få som skulle løpe hel, litt dumt, for det merkes godt i løypen. Vi er få, men jeg har nå fått følge av Bente, og det er mye lettere å løpe når man kan snakke med noen underveis. Det er hennes første marathon, så det er jo kjempegøy- jeg er helt sikker på at hun skal klare det.

For ikke særlig lenge siden trodde man at kvinner ikke kunne løpe lange distanser. Det het seg at kvinner var for svake og delikate til å løpe mer enn noen få tusen meter. For under 30 år siden skrev noen leger artikler om alt det fæle som ville skje hvis kvinner forsøkte seg på mer. De ville besvime, falle i veigrøften og få en masse skader. Men, mye har skjedd siden den gang- og nå løper vi her i Fjellveien, på vei ned mot Bellevue- og ingenting kan stoppe oss:)

Vaktene heier på oss, der vi snirkler oss rundt mellom hus og biler, nedover mot Kvinneklinikken, videre nedover mot Store Lungegårdsvann, bortover veien ned mot helikopterlandingsplassen...og det er her man begynner å merke det. Dette er et ganske kjedelig parti, flatt, trafikk og i tillegg ser man ganske langt bortover i trasèen. Men, det er bare å bite tennene sammen, holde på det jevne tempoet og nynne sanger- her er det ikke snakk om å gi seg, aldri. Noen der hjemme blir veldig skuffet, dersom mammaen deres ikke kommer hjem med medalje, så det er bare å løpe.

Kroppen føles faktisk ganske lett, beina går av seg selv, og jeg nærmer meg TV2 og Nøstet. Musikk kommer mot meg, et jazzorkester er i full gang foran TV2- huset, og sannelig møter jeg ikke noen jeg kjenner. Lite som skal til, litt heia og godt humør, så får jeg litt ekstra energi, før jeg klatrer oppover brosteingatene opp mot Hordaland kunstsenter. Her løper jeg forbi noen, som gir opp farten i bakkene, før jeg svinger elegant mot venstre, løper utover mot Nordnes og Akvariet. Folk er ute i solen, de smiler og det er krokus som titter opp av bedene. Fantastisk, og jeg merker at humøret er på topp, selv om jeg nå snart har løpt over to mil. Svinger ned på kaiområdet, løper forbi turister og båter, kjenner havlukten som minner om sommer, før jeg løper inn mot Fisketorget. Her passerer vi halvveis, og jeg ligger foran skjema:)

Snirkler meg forbi turister, mens jeg har de berømte husene på Bryggen på min høyre siden. På venstre side ligger småbåtene og dupper i vårsolen, mens båteierne heier på oss der vi kommer løpende med startnummer på magen. Etter en liten runde innenfor murene ved Håkonshallen, samt noe å drikke og spise ved matstasjonen, løp jeg med fornyet energi videre, men nå veisstejeg at jeg måtte løpe alt en gang til...

Andre runden går allikevel bra, Bente er litt til og fra bak meg, mens jeg er ekstremt opptatt av å løpe jevnt hele veien, uansett om det er bakker eller ei. Jeg vet at jeg nå er i ferd med å oppnå et litt rundt mål, dette er min 10. marathon på ca. to et halvt år, og det er motiverende når det bare er ti kilometer igjen til mål. Det er viktig å våge å løpe en marathon en gang i livet, og for meg er dette bare gøy, særlig når man føler at kroppen begynner å komme i form. Det etterlengtede målet er alltid verd den lange veien.

Riktignok kjente jeg det litt i høyre kne, da det var 1,6 kilometer igjen til mål. Arrangørene hadde lagt en stupbratt nedoverbakke inn på slutten- kanskje ikke helt genialt dersom man ønsker deltagerne vel i mål. Men etter litt løping i bunnen av bakken, sluttet jeg å halte og kunne løpe opp brosteinsbakkene på Nordnes, gjennom smau med hvitmalte trehus og blomsterkrukker, og helt til slutt, ned mot mål på Torgallmenningen. Stas å bli intervjuet av NRK etter målpassering, og hm, kom visst til å si at jeg selvsagt skulle løpe neste år...

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE