Oppover

Verdens vakreste turritt

Om det er natt eller tidlig morgen, det er et definisjonsspørsmål. Dersom man kan definere dag som; "...den delen av døgnet da det er lyst....", og man i mitt tilfelle velger å ikke definere natt(...), kan man i juni og i Norge med stor velvilje definere min nattesøvn på tre timer som tilnærmet perfekt...

Klokken er 03.30- og vekkerklokken ringer, vekker meg opp fra dyp søvn, og jeg føler at jeg akkurat har lukket øynene mine. Men, det er blitt 1. juni i løpet av den korte søvnen, ute har det begynt å lysne, og sykkelen venter på meg i gangen, klar til å rulle meg til Voss. Startnummeret er festet, vannflaskene er fylt med rød saft og ekstra slanger, pumpe og energibarer er pakket med. Jeg er klar for min sjette tur til Voss, i Vestlandsklassikeren Bergen- Voss, som arrangeres for 37. gang.

Eldstemann skal også sykle til Voss, men i en litt kortere utgave sammen med klubbkamerater, så han skal leveres klokken 05.00 utenfor sykkelbutikken. Herfra blir han kjørt oppover til Kvanndal i morgentimene. De skal sykle aller først i løypen, og derfor må vi stå opp på et så lite gunstig tidspunkt...

Klarer å få i meg litt kaffe, en skive og en youghourt, mens jeg kikker ut av vinduet og prøver å definere dagens vær og behov for påkledning. Ute er det tåke, ganske kjølig og antydning til regn i luften. Ikke godt å si om det er fordi vi er inne i en sky, eller om det er dråper fra en sky over, men bakken er rimelig tørr, så det blir nok en fin dag uansett.

Sykler innover mot byen med eldstemann, føles litt dumt å sykle 12 kilometer ekstra, når jeg skal sykle 165 kilometer etterpå, men det er en bra sykkelvei på en tidligere togtrasè, så det er bare å det helt rolig. Men det er kaldt! Angrer nesten på¨at jeg ikke har med ull, men tror det holder med vindjakken utover dagen, håper det. Sier farvel og lykke til, til poden, før jeg sykler i ensom majestet inn mot Grieghallen og startområdet. Nervene begynner å melde seg allerede da et av lagene med grønne og svarte drakter, som deltar i lagkonkurransen, kommer rullende som en stor turistbuss bortover hovedveien. Det virker som om de faktisk varmer opp, men det er vel kanskje nødvendig dersom de ønsker å vinne. Alle syklistene er helt like, der de toger forbi meg i et ganske høyt tempo. Sammen er de sterke som en flokk med okser- men ikke alle skal komme seg til Voss i løpet av dagen.

Jeg elsker dette rittet, det har alt; vakker og dramatisk natur, bratte bakker som virkelig setter en på prøve, lengden gjør at man får tatt seg skikkelig ut og det er masse hyggelige syklister underveis. Første gangen jeg syklet dette rittet, ble jeg helt satt ut, da jeg kom ned fra fjellet og møtte Hardanger på sitt vakreste; hvit sand og herlig turkist vann, lupiner, blomstrende frukttrær og eldre, hvitmalte sjøhus. Det er like fint hver gang.

Men det er langt til Hardanger, der jeg står foran Grieghallen og småfryser. Er altfor tidlig ute, så jeg tar et toalettbesøk, spiser litt og ser på når de ti lagene, som starter før alle andre "vanlige" syklister. De setter avgårde i et vanvittig tempo, muligens for å sette nye fartsrekorder. Musikken ljomer mellom bygårdene, og jeg kjenner litt på nervene. Men det er gøy å være her, selv om det er ytterst få som har tatt turen for å bivåne starten. Blir jo alltid litt "kræsj", når festdeltakere kommer ruslende forbi med fortsatt høy alkoholprosent i blodet. For all del, de er ikke negative eller bøllete, men det er en kjempekontrast mellom syklistene med gel på baklomma, og mannen som har sovnet på en benk rett i nærheten av start. Hans liv er nok fylt av hodepine utover dagen som gryr, mens vi snart suser forbi ham igjen, med konsentrert blikk og høye ambisjoner.

Nedtellingen til min pulje er i gang, og jeg gleder meg til hele turen, med alt den har å by på av inntrykk, slit og glede:) Vi humper bortover brosteinen, og jeg håper bare at hjulet ikke setter seg fast mellom to steiner- det går bra, og vi sykler med bra fart forbi Danmarksplass. Politiet stopper trafikken, så vi syklister for engangs skyld bare kan suse bortover veien med god samvittighet, skulle bare mangle. Jeg henger meg på to hyggelige syklister fra Åsane CK, som er gode å ha foran meg, der vi passerer Nesttun, kaffefabrikken og den gamle museumsbanen. Det er tåke, ganske kjølig, men deilig forfriskende. Bekjente av meg i "superracer-klassen"- passerer meg innimellom, men alle er jo så hyggelig og roper "Heia Pia!"- og det er faktisk veldig hyggelig:) Jeg er utrolig sulten, så jeg stopper langs veien, lar de to foran meg forsvinne, mens jeg fisker opp en brødskive fra camelbagen. Sykler videre alene, forbi Garnes og blir forbikjørt av en rask pulje. Og det er nå det fatale skjer, det som setter hele mitt forhold til sykling i et litt nytt perspektiv;

En av deltakerne omkommer under dramatiske omstendigheter, i det han runder en sving i et bratt parti av løypen. Jeg kommer like bak.

Jeg velger å ikke si noe mer om hendelsen, da jeg kom veldig tett på alt som skjedde, i respekt for familien som mistet et kjært medlem. Jeg vil uttrykke min dypeste medfølelse overfor familien som ble rammet så hardt ved denne ulykken.

Det er nå gått to uker siden Bergen- Voss, og jeg kan jo si det at jeg valgte å fullføre rittet, etter at ambulanser og alt annet var på plass. Men det var tøft, og jeg hadde mye å gruble på underveis. Men han som døde hadde bare enormt uflaks, og jeg kommer til å fortsette å sykle, selv om det selvfølgelig er forbundet med en viss form for risiko. Man er nødt til å leve livet uten å være redd for alt mulig.

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE