I love France!

Dette er fra årets Ironman Nice 2013- starten er bare helt vanvittig! Jeg er ca i midten m rosa badehette, ikke rart at jeg følte at det var litt "crowdy"...

Forord;

 Det er viktig å gjøre ting med stil, men det var kanskje ikke helt sånn jeg følte det, da jeg gikk og sjekket inn sykkelkofferten på spesialbagasje, med røde, italienske pensko i skinn og konsertkjole på Flesland…Hvordan hadde jeg havnet her i finstasen? Jo, det hadde seg slik at jeg hadde sagt ja til en spillejobb, jeg skulle bare (…) spille en liten konsert på Solstrand fjordhotell, rett før jeg skulle reise til Nice…Konserten gikk veldig bra, men det ble litt hektisk- så da ble det ikke tid til noe klesskift. Pianist Vidar kjørte meg i hui og hast til flyplassen, tusen takk Vidar!- og jeg rakk innsjekkingen. Bra ingen tok bilde av meg i disse hektiske minuttene- for jeg følte meg ikke akkurat som noen jernkvinne, der jeg måtte ta av meg penskoene i sikkerhetskontrollen, fordi det pep sånn når jeg prøvde å snike meg diskret gjennom, mens jeg følte at alle de andre i køen smålo bak ryggen min...

 

24. juni Nice

Noen ville kanskje ha valgt å tie om denne konkurransen, når den gikk som den gikk- men, som den hobbymosjonisten jeg er, så må jeg si jeg er kjempestolt, her jeg sitter kraftig solbrent og sliten. Jeg hadde for sikkerhets skyld, for å gjøre livet mitt litt mer spennende enn gjennomsnittet, meldt meg på selveste Ironman Nice. Den som intet våger, intet vinner…Og for de som ikke vet hva en Ironman er; 3,8 kilometer svømming i havet, etterfulgt av 180 kilometer med sykling, for deretter å løpe en marathon. *That`s  it.

*Normalt regner man at sporten har sitt opphav på Hawaii i 1978, da en liten gruppe marinesoldater kranglet om hvem av de som var den best trente idrettsmannen. Commander John Collins foreslo at den beste måte å avgjøre det på var å kombinere svømmekonkurransen Waikiki Rough (3,8 km), deretter sykkelløpet Around Oahu (180 km) og til sist Honolulu maraton på 42,2 km.

Fortsatt holdes Ironman-verdensmesterskapet hvert år på Hawaii, men nå er det svært vanskelig bare å bli blant de 1700 kvalifiserte til dette stevnet.  

 

Våknet opp 03.30 i det sydlige Frankrike. Det er tidlig, men det er nå det skal skje. Jeg hadde vært nervøs i ukesvis, og jeg hadde ikke turt å fortelle mange andre at jeg skulle være med i denne konkurransen. Vanligvis dro jeg også sammen med noen andre venner eller bekjente, men ingen hadde vært villig til å melde seg på Ironman Nice, jeg hadde nok gått for langt denne gangen...

Men, jeg gir meg aldri, så sammen med eldstemann hadde jeg altså reist ned til Nice, for å virkelig sette meg selv på prøve. Hvorfor ikke bare hoppe i det, hadde jeg tenkt. Man har bare ett liv, og det er ganske kort, så det gjelder å utnytte tiden så godt man kan:) Så jeg satt her og stirret ned i kaffekoppen på hotellet i Nice. Denne morgenen og gryende dagen, var selve konsekvensen av å surfe på nettet etter Ironman konkurranser...

Jeg var ikke typen til å melde meg på noe, for så å ikke stille på startstreken. Jeg hadde trent mer enn noen gang, trodde jeg, men jeg var ydmyk nok til å forstå at det på ingen måte var sikkert at jeg kom i mål i dag. Det var ikke engang sikkert at jeg kom til å klare cut- off på svømmingen, så store som bølgene var i Nice kvelden før. Jeg hadde nytt kjede på sykkelen, nye wire og fulle drikkeflasker på sykkelen, som stod klar i T1, hvor jeg hadde gitt den fra meg kvelden før. Jeg hadde til og med tempostyre(…) på sykkelen min. Trek- sykkelen min hadde aldri sett bedre ut. I følge poden var jeg nå endelig syklist, ikke turist...Men jeg ble litt skremt når jeg så de andre sine sykler, det var mye karbon, Cervelo, Look og fartsleketøy i sykkelparken i T1. Ingen kan beskylde meg for å være utstyrsfreak.

Vandret mot startområdet, sammen med en gjeng som ble flere og flere, jo nærmere vi kom sjøen og start for Ironman Nice 2013. Tok følge med en mann fra Irland, som kunne fortelle at han hadde vært med mange ganger, og at han hadde egen trener...Og denne treneren var visst legendarisk, for han hadde fullført Decca ironman (Decca ironman er 10 ironman distanser etterhverandre, 10 dager på rad...)...Jeg fortalte at jeg var førstegangsreisende som Ironmandeltager, men han syntes visst det var litt kult det også, til tross for at han var mye mer erfaren enn meg. Han ønsket meg lykke til, mens jeg nå vandret inn i skiftesonen, sammen med tusenvis av andre ironmandeltagere.

Konstaterte at sykkelen min stod i T1, festet pulsklokken på styret, før jeg tok på meg våtdrakten. Stemningen var elektrisk. Alle var litt andektige, der de stod og gjorde den siste finpussen, antidugg i svømmebrillene, vaselin på armer og bein, inntak av drikke- og dobesøk. Køene var laaange, så det er alltid viktig å komme i god tid for et siste toalettbesøk. Ute i vannet er det lite å gjøre med dårlig mage(...)

Noen få damer dukket opp, vi var ikke mange, men vi hjalp hverandre med glidlåsene, før vi vandret som en saueflokk mot stranden og start...Det var varmt og fuktig, og det hjalp ikke akkurat at jeg var klemt som et pølseskinn i en våtdrakt av neopren. Musikken gjallet gjennom området, og jeg begynte å kjenne på nervøsiteten... Hvordan hadde jeg havnet her? Jo, fordi jeg er så heldig at jeg kan bevege meg, jeg kan sykle, svømme og løpe, og da er det viktig å sette pris på det! Det er fantastisk å få være med på noe så stort som dette, møte masse nye mennesker, få nye venner og presse mine egne grenser!

Står på store, hvite rullesteiner, svømmebrillene er på plass, helikopteret svever over oss, alle klapper i hendene, musikken pumper pulsen opp, publikum jubler og plutselig er vi i gang. For et kaos, for ett minutt siden klappet noen meg på skulderen min og ønsket meg lykke til, nå presset en eller annen meg under vannet, mens andre sparket meg. Saltvann i munnen, småpanikk, vannet virvlet opp, men plutselig var jeg over vannet med hodet igjen- valgte å crawle med hodet oppe de første metrene, for å finne luker. Galskapen, som om jeg var midt i en vaskemaskin, varte kanskje hundre meter, før det heldigvis løste seg litt opp, sånn at jeg fikk plass til å crawle. Nå var det viktig å finne flyten, fokusere på teknikk og pust. "Stick to your plan", hadde mannen fra Irland sagt, før han forlot meg. Prøvde å tenke på det, for ikke å la meg rive med av det vanvittige tempoet på noen av svømmerne. Vi svømte i retning av det åpne Middelhavet og Korsika, men det var vanskelig å se bøyene vi skulle svømme rundt, for de forsvant i bølgene, hver gang jeg skulle navigere. Ja, for det var store bølger, noe jeg ikke helt hadde forutsett, store dønninger som gjorde at jeg faktisk følte meg litt sjøsyk...Men saltvann var definitivt forfriskende.  Prøvde å finne noen med samme tempo, for så å ligge bak og følge retningen deres. Noen kajakker hjalp oss også med retningen, for det var definitivt uoversiktelig, svømmerne foran forsvant bak en bølge, mens jeg var nede i en bølgedal, men prøvde å fortsette allikevel.

Ved vending på den første og lengste runden, så jeg plutselig små, søte, duvende maneter...De var små, men de hadde tråder som hang etter dem, og de var gule...Hm, definitivt brennmaneter, så litt småpanikk, mens jeg skiftet retning, svømte nærmere bøyene, for å unngå manetene og evt brente hender og ansikt. De hadde lagt snorer mellom to av de store bøyene, så det var greit å svømme på tvers av dønningene, men det var vanskelig med bølger fra venstre, samtidig som man skulle holde stø kurs- og hva hadde skjedd med bøyene, de stod ikke der de skulle stå i følge løyperuten på nettet. Jeg hadde pugget svømmetrasèen å mange ganger, men her hadde nok sjøen flyttet litt på bøyene, for det var ikke mye rette streker eller mye som stemte, når jeg skulle vende og svømme mot land. Heldigvis kan jeg fransk, så jeg ropte til kajakken ved siden av meg, om vi skulle til høyre, venstre eller rett frem. For jeg så altså ikke punktet på land, så lenge bølgene var så store som de var. Snakket med en engelskmann, og vi ble enige om å stake kursen litt mer mot venstre.

Kom inn mot land første gang, vanskelig å komme seg opp i dønningene, som dro deg vekk fra stranden, i det man prøvde å krabbe opp på rullesteinene, men vi fikk heldigvis en hjelpende hånd. Poden skrek til meg at jeg kom til å klare det, bare jeg fortsatte i samme tempo- og jeg ble superglad bare fordi han var der, så jeg stupte ut i Middelhavet en gang til, for å svømme de siste 1, 2 kilometrene. Knotet litt med svømmebrillene, fikk saltvann i øynene, men stoppet opp og fikk festet de litt bedre, og svømte utover med nytt mot. Inne i hodet mitt begynte jeg å øyne håp om at dette gikk bra. Det var tungt å svømme mot bølgene igjen, men nå skulle jeg klare det. Begynte å bli sulten, der jeg svømte utover, men var livredd for å bli plukket ut, så jeg svømte bare jevnt og trutt. Tok igjen noen svømmere, som virkelig hadde møtt veggen, stakkars, mens jeg rundet to bøyer der ute, snudde og prøvde å navigere meg til korteste og retteste vei mot mål for svømmingen. Svømte plutselig inn i en kald strøm, merkelig, men litt oppfriskende. Så nå mål der borte, noen båter prøvde å vise vei, mens kajakkpadleren ropet; "Allez, allez!", og han stresset meg litt, men det var nok bra. Jeg ga alt jeg kunne de siste hundre metrene inn, og klarte tidsfristen uten problemer. Løp oppover mot skiftesonen, mens folk jublet og melkesyren i lårene mine skrek. Jeg var usikker på om jeg måtte være ute av skiftesonen før cut- off, eller om jeg nå hadde passert linjen og at alt var ok, så jeg stresset vanvittig med å ta av meg våtdrakten, kastet på meg sykkelklær, tok på hjelmen, fikk med en banan og løp videre. Fordi det er så mange deltagere er skiftesonen og sykkelparken langt fra hverandre, så man må løpe et stykke. Husk for all del hvilken rekke du satte sykkelen på dagen før...Poden løp på den andre siden av gjerdet, og fortalte meg at jeg måtte bare sykle fort, så gikk det bra...Med sykkelen over streken for sykkelparken, kunne jeg endelig sette meg på sykkelsetet, holdt på å gjøre en kjempetabbe her. Skulle hoppe i sykkelskoene, men så at jeg hadde lagt et ekstra compeedplaster i skoen. Og akkurat da så jeg poden, så jeg kastet det over gjerdet...og da...kom en dommer med det gule kortet i hånden, fikk poden til å gi det tilbake til meg, stappet det ned i sykkelbuksen, og heldigvis, dommeren tok det gule kortet tilbake i jakken. Her holdt jeg på å bryte to regler, for det første var det strengt forbudt å kaste evt søppel i løypa, bananskal og annet søppel kunne man kun kaste i miljøsoner, og jeg hadde heller ikke lov til å motta hjelp fra trener eller andre. Man skulle klare seg helt på egen hånd. Men, jeg syklet bortover Promenade Anglais og var i gang med den tyngste delen av en ironman, i hvertfall her i Nice med bratte fjellpartier, 180 kilometer med sykling.

To be continued!

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE