Oppover og oppover...

Axtri 2013

Vel, så var jeg her igjen...Nærmere bestemt Aurland, klar for Aurland extreme triathlon 2013:)

For akkurat ett år siden satt jeg her i en av disse koselige hyttene på Lunde camping i Aurland- og jeg lovte meg selv at jeg skulle komme tilbake neste år. Vi skulle ha vært tre, men pga skader etc, så satt jeg her alene 365 dagere senere...Skyene hang over dalen, og det var lite som tydet på at det skulle bli sol i morgen. Men værmannen hadde lovet opphold og antydning til sol, så det var bare å glede seg. Det var tid for revansj...

Bilen virket ikke, så jeg hadde fått sitte på med Camilla Grindheim til Aurland. Gudvangtunnelen var stengt etter brann, så vi hadde kjørt langt, via Vikafjellet og Sogn for å komme hit til Axtri, så nå måtte jeg bare ta meg sammen og komme i mål...

Vi hadde rukket prerace-møtet i år. Hm, det var jo en forbedring for min del, for i fjor var vi veldig forsinket. Fikk kjøpt inn mat i siste liten på matbutikken i Aurland, sjokolade, cola, Polarbrød, kjeks og seigmenn- nå var alt klart.

Rastløs og nervøs ruslet jeg ned til stranden, for å sjekke ut vanntemperatur og området rundt start. Det var kaldt, men blikkstille og nydelig. Arrangøren reklamerer med at det er ; "...the most scenic triathlon in the world...". Og det er jo helt riktig. Men det er ikke bare vakkert, det regnes også som en av verdens ti hardeste triathlonløp.

Axtri består av 1900 meter svømming i Aurlandsfjorden (I år var det 11,5 grader i vannet), 98 kilometer med sykling fra Aurland over Aurlandsfjellet til Erdal, for så å snu rundt en kjegle, for deretter å sykle tilbake over fjellet en gang til(...), etterfulgt av 20 km løping frå Aurland til Vassbygdi, opp Aurlandsdalen til Østerbø.

En samlet stigning på 4200 meter er altså grunnen til at det blir sett på som så tøft.

...Det eneste jeg klarte å tenke på var; "Hva gjør jeg her i Aurland, hvorfor er jeg så sta, jeg kommer jo til å kjempe opp bakkene, kan jeg ikke gjøre noe normalt og hva er det jeg driver med?"

Ruslet tilbake til hytten, pakket alle bagene til de ulike skiftesonene og gjorde meg klar. Fikk oppmuntrende smsr fra venner og familie- tusen takk:)

For en gangs skyld lot jeg være å ta meg ett glass rødvin kvelden før en konkurranse, og jeg sovnet med en gang...Etter en god natts søvn våknet jeg, kikket forsiktig ut av vinduet og kunne konstatere at det ikke regnet, men skyene hang tungt over fjellene og mye minnet om fjoråret. PÅ den andre siden av elven gikk kuene beitet, intetanende om at en gjeng med gale folk fra inn- og utland skulle legge ut på en vanvittig konkurranse om få timer.

Men utrolig nok forsvant alle nerver da jeg ankom skiftesone og startområdet. Hyggelige trøndere hadde kjørt meg til startområdet, samt oljet kjedet mitt litt ekstra, i tillegg til å tulle og småprate litt, sånn at jeg fikk tenke på noe annet.

Obligatorisk dobesøk var unnagjort, brillene var påført antidugg, drakten var på, og jeg ruslet rundt for å finne en god startplass. Arrangørene anbefalte alle å svømme litt før start, men jeg holdt meg på land, for det var fryktelig kaldt i vannet. Bedre å ikke utsette seg for den kulden unødvendig mye før start, tenkte nå jeg. Ordføreren i Aurland snakket om noe, så vi, men vi hørte  ingenting, for lydanlegget virket ikke helt som det skulle. Det var hyggelig at han hadde kommet, men uansett om det hadde vært lyd i anlegget eller ei, så hadde jo mange av deltagerne ørepropper på svømmedelen...

Og der var vi i gang! Alle måtte hoppe ned fra en steinkant, ned på stranden og ut i det...iskalde vannet. Det var et sjokk å legge ansiktet og hodet ned i vannet, men jeg visste at jeg etterhvert ville bli vant til temperaturen, så det var bare å svømme. Det var nydelig ute i fjorden, og noen seler fulgte med på den gale gjengen som fosset utover i vannet. På grunn av sterk strøm, forsvant bøyen vi skulle runde mot høyre, så det var viktig å følge med. Vannet var mørkt og kaldt, men når solen dukket opp der ute, ble det turkist, og det var fint å svømme en lørdagsmorgen. Hadde et lite øyeblikk med takknemlighet over å få oppleve et slikt øyeblikk i fjorden.

Siste vending, før vi satte kursen mot stranden og T1. Men her var det jo motstrøm, i tillegg til masse tang og tare som lå og duvet i overflaten. Hadde håpet på en bedre svømmetid i år enn i fjor, følte at crawlingen hadde blitt bedre, men på det siste strekket gikk det litt trått, når strømmen jobbet mot meg. Men det er jo det som er fascinerende med utesport, man er helt avhengig av vær og vind. Hørte folk som jublet på land på piren, svingte inn i lagunen, svømte helt inn til grunnen, og ved stranden fikk vi en hjelpende hånd av Jan Wilhelm. Ustø og kald løp jeg opp til sykkelen, fikk av meg våtdrakt, spiste en banan, tok på meg sykkelklær og løp ut av skiftesonen. Klikket i pedalene, og jeg var i gang med sykkeldelen.

Svømmingen er bare lek i forhold til sykkeldelen. Etter ca 100 meter med flate, begynte oppstigningen til Aurlandsfjellet. En 16 km lang bakke med 8% stigning er ikke barnemat. Hadde regnet ut hvor snitthastighet burde ligge på forhånd, så jeg tok det rolig oppover mens jeg drakk Cola og spiste energibarer. I fjor spiste jeg for lite og drakk minimalt, og mistet litt hodet og viljen. Og Cola var bra, følte meg pigg og våken, mens jeg nøt utsikten, jo høyere jeg kom oppover. Hyggelige deltakere småpratet oppover fjellet, og bakken jeg hadd gruet meg til, var ikke så skremmende i år som i fjor. Formen var bedre:)

En svensk dame syklet med meg rett før toppen, og hun fortalte meg at hun hadde vært med på ironman Kalmar to ganger. Det var imponerende, for det er langt. Men det er en ironman som jeg selv synes virker forlokkende. Og den er flat, i motsetning til den konkurransen vi befant oss midt i akkurat nå...

Toppen! Solen skinte, litt kaldt, men jeg peiset på, men selv om det var på fjellet, var det fortsatt mye opp og ned. Fylte på med sjokolade på matstasjonen, samt Cola, ja, jeg vet det er feil så tidlig, men i en så tøff konkurranse handler det om å få i seg mest mulig.

Suste ned mot Erdal, men det var vanskelig, mye hull og humper i veien, biler og smale partier, så det var ikke bare å slippe seg løs. Den svenske damen lå plutselig bak meg, da jeg svingte  rundt kjeglen i Erdal. Jobbet oppover bakkene igjen, litt fornøyd, lå nå foran skjema. Men bakkene opp til Aurlandsfjellet er brattere her, og farten var lavere enn på den andre siden. Jeg visste at jeg måtte holde koken, men at tiden var knapp. Hodet var med og jeg tråkket,sving for sving, mens jeg nærmet meg toppen. En svensk mann heiet, og det er utrolig hvor lite som skal til. Prøvde å tenke på min datter som hadde sagt, at jeg bare skulle tenke at jeg skulle klare det. That's it. Så jeg gav alt, kom til toppen, syklet ned mot Aurland, sliten i armene, superkonsentrert, for her var det bratt, biler og skumle svinger. T2 var flyttet 4 kilometer på grunn av ras, så vi måtte sykle gjennom en tunnel, før skiftesonen dukket opp.

Her kunne man ha skrevet mye, men, hm, kort oppsummert, så løp undertegnede videre med sykkelsko(spd), en stakkars mann fra arrangørene var ikke helt komfortabel med skotøyet mitt, men jeg var nok ganske overbevisende og målrettet, så jeg løp full av pågangsmot bortover asfalten, før jeg startet på selveste Aurlandsdalen. Ingen kunne stoppe denne damen...Jeg hadde aldri vært her før, og til en annen gang vil jeg ikke råde hverken meg selv eller andre, å bruke sykkelskoene...Det er temmelig upraktisk, og når man skal løpe i en triathlon, er det faktisk ganske tåpelig, for det går ikke fort.

Forsvinner inn i dalen, møter hyggelige turister, som har gått ned fra Østerbø, mange hilser, og jeg prøver å passere dem uten å presse dem ut av stien. Noen synes så synd på meg at de gir meg en klem og ønsker lykke til....får stadig meldinger om at det bare er 1 km til han som er foran meg, så jeg løper oppover i et vidunderlig landskap, enorme steiner har ramlet ned fra fjellet, ned i juvet, hvor elven fosser nedover med enorm styrke. Fyller vannflasken i bekker om renner ned med friskt fjellvann. Vi bor i et fantastisk land, og Aurlandsdalen er en perle, lover meg selv å ta med barna her en dag, for denne stien har alt; bratt, dramatisk og med fantastiske, tørrlagte jettegryter. 

Klarer å holde rytmen, men innser at sykkelskoene er helt katastrofe, for på flaten klarer jeg ikke å løpe ordentlig, altfor glatt og vått, og jeg får ikke ordentlig feste. Så de foran meg forsvinner nok sakte men sikkert lengre vekk fra meg. Hm, og her er det ikke mobildekning, så dersom jeg faller, og det er jo glatt med sykkelskoene, så er det ingen som vet hvor jeg er...og snart blir det mørkt....men viktig å tenke positivt, for det er varmt og det regner ikke. Det var jo egentlig meldt tordenvær. Jeg aner ikke hvor jeg er, men kommer plutselig til Vetlehelvete, og det stod det jo mye om i programmet til konkurransen. Fjellet henger over meg, en slags huleformasjon nede i elven, her hadde det vært kult å padle en gang, men nå måtte jeg få opp tempo, for å komme frem før det ble mørkt. Det hadde nå begynt å skumre, jeg var tom for mat og jeg hadde ikke møtt noen mennesker på en lang stund.

Jeg stresset med tanker om hvordan jeg skulle komme meg ned fra Østerbø, hvis siste buss var kjørt. Så for meg at jeg satt utenfor en hytte gjennom natten, småhutrende mens jeg ventet på første buss til Aurland...Men målet mitt med å nå toppen var så sterkt, at bekymringene med transport ble nedprioritert inne i mitt hode. Lite visste jeg at noen fra Axtri var litt småbekymret over meg og skoene mine, og om jeg i det hele tatt var i nærheten av Østerbø, eller om jeg hadde forulykket. Men da jeg endelig kom meg opp til Nesbø og vannet, var det endelig dekning på telefonen, og telefonen ringte...Jan Wilhelm lurte på hvor jeg var, og jeg prøvde å forklare at jeg så en bilvei, men det var mørkt. Ingrid, som var i Bergen, ringte meg like etterpå, og siden jeg hadde mistet stien(...), så slo hun opp på Google Maps, for å sjekke om det gikk en sti langs vannet, for det var her jeg var nå, på jakt etter stien til Østerbø...Jeg var altså 1000 meter fra Østerbø, men på grunn av en kolle, så jeg ingenting. Jeg fant en hytte, lurte på om dette var Østerbø, men fant fort ut at dette var en privat hytte. Jeg stod oppi noen busker, da jeg plutselig så lys....kort oppsummert, en hyggelig gjeng fra Btc med hodelykter kom mot meg, på jakt etter deltakeren med sykkelsko...De var et stykke mot venstre, for jeg var på ville veier. Måtte klatre over et steingjerde, og over ett område med busker, før jeg igjen var på stien. Jeg hadde nok kommet meg frem på egenhånd til slutt, men det hadde nok tatt lang tid. Og i følge de andre var jeg på vei mot en elv, og det hadde jo ikke gått så bra.

Litt flau, og litt oppgitt over meg selv, men utrolig takknemlig, gikk jeg gjennom mål, for deretter å komme inn i en varm hytte, få en varm dusj, en kald øl og få en velsmakende spaghetti servert av Siri Dalheim, tusen takk! Hytten var full av superspreke deltakere, som fikk humøret mitt opp igjen! Tusen takk til dere som fant meg, Jan Wilhelm som etterlyste meg og kjørte meg ned til Aurland, Ingrid som prøvde å finne mål og veien via Google maps og alle andre:) lykkelig fikk jeg en t-skjorte fra Axtri, og den skal jeg ta godt vare på! Denne dagen år inn i en av de dagene jeg kommer til å huske resten av mitt liv.

Hm, sykkelskoene mine fikk hull foran på tuppene, og sålen hadde løsnet på den ene skoen.Leggene, særlig foran gjorde vondt lenge, men to uker senere, var jeg like fin:) 

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE