Sol og 18 grader

Løpsfest i hovedstaden

Sliten, fornøyd og utrolig lettet over å ha kommet meg i mål...

Oslo marathon 2013

 

Etter å ha løpt mange marathon, var det sannelig på tide å prøve meg på Oslo marathon. Jeg er jo tross alt fra Østlandet, selv om jeg har bodd i Bergen i noen år. Det var til og med meldt strålende vær, og alt lå til rette for en skikkelig løpsfest i hovedstaden. Arrangøren skrøt uhemmet i alle byens aviser om at det var over 23 000 påmeldte løpere. Men det var jo ikke helt riktig da... Det var bare 3000 av de påmeldte som skulle løpe helmarathon. Resten skulle løpe 21 km, 10 km, 3 km og diverse klasser for handikappede. 

Dagen derpå… Meldte meg på Oslo marathon for lenge siden, men jeg var veldig usikker på om jeg i det hele tatt kunne være med på grunn av jobb etc. Men i går løp jeg altså, og dette som bare skulle være et lite løp i den store sammenhengen(…)- skulle utvikle seg til noe helt annet. Jeg brøt en hel haug med råd om løping og marathon, og det gav meg masse trøbbel. Jeg ble revet med av stemningen, været, folkene og farten i begynnelsen- og jeg startet i et mye høyere tempo enn jeg hadde planlagt. Og det er ikke særlig lurt.

Lørdag morgen;

Jeg hadde stått opp tidlig, laget kaffe, tatt meg en dujs og fått i meg en lett frokost  bestående av yoghourt, skiver med ost og en banan. Snek meg stille ut, så jeg ikke skulle vekke noen. Over skulderen hang bagen med skift, litt mat og drikke. Jeg var klar for Oslo marathon. Hadde slitt litt med å finne målet med dette løpet. Det var min femte marathon i år, og den ellevte marathonen i mitt liv. Det var jo bra, men hva så?  Skulle jeg perse, skulle jeg ta noen sjanser eller skulle jeg bare nyte dagen? Var vanskelig, for jeg hadde fortsatt to løp igjen i år, så jeg kunne ikke pådra meg noen skader. Så jeg bestemte meg for å nyte løpet og folkesten. Hm, dette burde jeg ha skrevet opp, for det var fort glemt.

Befant meg i Asker, nærmere bestemt Hvalstad. Stod og småhutret, mens jeg ventet på lokalbussen, som skulle ta meg til Oslo sentrum. Det var ennå tidlig, så det var helt stille og folketomt i gatene. Noen sauer gikk og beitet borte ved Ravnsborg. Morgendisen hang trolsk over Skaugumåsen. Men bak disen så jeg den klare, blå høsthimmelen. Etter hvert fikk nemlig solen overtaket, og åsen som troner majestetisk over Asker, dukket frem. Trærne hadde begynt å skifte farger, og kontrasten mellom den blå himmelen og høstfargene var nydelig. Det kom til å bli en fantastisk dag.

Skiftet til tog i Sandvika. Oslo sentrum var stengt for busstrafikk, men det var jo bare bra, for det tydet på at vi fikk løpe i fred i gatene. Det var ikke akkurat mange andre løpere å se på toget. I Berlin for eksempel, har jeg opplevd at S- bahn mot sentrum er stappfull av løpere, og at vi går i en sildestim mot sentrum fra togstasjonen...Ikke helt sånn nå. De andre passasjerene ser trøtte ut, og de har sikkert ikke fått med seg at det er Oslo marathon i dag. 

På Nasjonalteateret stasjon ser jeg den første løperen, en polsk mannn med egen heiagjeng. Lett å se at han skal løpe marathon, for vi har alle den samme oransje bagen til bagasje og skift. Skikkelig sauegjeng.

Litt tidlig ute, spaserer forbi Saga kino, mange minner herfra. De aller beste kinoøyeblikkene, før alle fikk HD kvalitet og sluttet å gå på kino. Kino var jo mer enn selve filmen. Og alt var jo bedre i gamledager? Får fryktelig lyst på en kaffe og stikker innom en kiosk. Får en vill ide, kjøper fem karameller! Nam, det er jo lørdag og jeg skal forbrenne sånn ca 4000 kalorier de neste timene. Får nesten"sagakinofølelsen". Karamellene smelter på tungen og skylles ned med fersk kaffe! Og til slutt supplerer jeg det hele med en rykende fersk croissant. Allez!

Ingen natteranglere igjen etter fredagskvelden, bare masse vaskedamer-og menn, som må vaske ut nattens øl og drinksøl.

Plutselig dundrer trommemusikk mot meg fra Rådhusplassen, det er lydprøve for et rytmisk fyrverkeri, som skal pumpe opp stemningen blant tusenvis av løpere og publikummere. Her er det masse folk med joggesko, rastløse bein og sommerfugler i magen.

En veldig hyggelig ung dame fra Bergen, Patricia, har avtalt å møte meg ved Rådhuset. Fortsatt ikke kaos, så det er ikke umulig å finne henne. Jeg blir med henne inn i Expohallen, hvor det er mulig å gjøre noen røverkjøp på sko, klær og næring, samt bøker og diverse. Dømmekraften er nok litt dårlig når man er nervøs før et løp, så de selger unna. Patricia skal løpe halvmarathon, men hun starter senere, så jeg stiller meg i dokø. Det er jo en egen greie før sånne løp. Køene er lange, og vi damer foretrekker faktisk doer fremfor busker...så det er bare å være tålmodig.

 Bagasjen er levert. Møter en del venner og bekjente, drikker litt, får noen klemmer og føler meg fit for fight. Rusler bort til start, som er bak noen sperringer. Solen skinner, folk er blide og musikken er i nedtellingsmodus.

Nedtellingen starter, og der er vi i gang! Jeg løper nedover, tar litt tid før vi passerer selve start, men tiden går ikke før vi krysser selve startstreken. Et folkehav heier på oss, gamle, fine skuter ligger til kai, og vi svinger elegant mot venstre og utover langs bryggen nedenfor Akershus festning. Det er gøy med mange løpere, og jeg liker de store løpene på grunn av denne spesielle stemningen, som man bare finner når det er folk rundt på alle kanter. Folk småprater, og det er jo hyggelig. En polsk mann løper med et gigantisk flagg. Men ikke bare det, han skal løpe barføtt...det er det jo faktisk flere som gjør i dag (Barefoot Ted?), men mannen fra Polen ser ut som omhandle gjør det for første gang. Han får problemer allerede ved festningen, hvor det er et lite grusparti på grunn av veiarbeid. 

Det føles helt riktig. Lett å løpe, det går fort og solen skinner. Ligger foran 4.30 ballongen, det er muligens litt for optimistisk. Men det er gøy- jeg flyr! Skrur tempoet litt ned, for jeg skulle jo egentlig løpe halve løpet rolig, for deretter å skru tempoet opp?Jan Wilhelm fra Bergen løper med 4.30 ballongen, og sammen med ham er en kjempehyggelig gjeng, som alle klamrer seg fast til gruppen. Og når man følger en ballong, kommer virkelig instinktene fram. Det føltes som å gå ombord på en ferge, så nå var det bare å holde seg ombord til mål. Marathonløpere er alltid hyggelig, så vi diskuterte ultraløp og alt annet som ikke familie gidder å høre på ved middagsbordet. Vi er likesinnede. Ved Botanisk hage var det tid for litt drikke, og jeg fikk med meg en banan. Var litt engstelig for å spise for mye, magen murret litt etter croissant og kaffe før løpet. 

Løp, men begynte å merke at høyre legg murret litt når vi passerte Operaen. Hm, la meg bakerst i gruppen, og da vi nærmet oss Karl Johan, slapp jeg gruppen, men holdt meg hundre meter bak. En dame fra Bergen og sykkelklubben min dukket overraskende opp i svingen, da vi plutselig var på selveste Karl Johan. Entusiastisk heing hjelper alltid på humøret.


Så kom vi til passering ved Rådhusplassen. Derfra ble det bedre plass i løypa - men foten, hva var det som skjedde? Plutselig stakk det i leggen, det gjorde skikkelig vondt. Fikk jeg krampe?  For optimistisk start. Jeg passerte 10 kilometer på under en time, og det var jo for raskt i forhold til planen min. Neste runde blir en kamp mot meg selv, ser at 4.30 ballongen forsvinner foran meg, men jeg er fortsatt med. Ballongen gynger der foran meg. Jeg gir meg aldri. Passerer Rådhusplassen en gang til, før jeg legger ut på den lange sløyfen. Liten seier, er over halvveis. Spiser som belønning noen seigmenn. Hm, når man har det vondt og er litt sliten, må jeg si at seigmenn ikke er det aller beste. Blir litt kvalm, noe salt hadde kanskje vært mer passende.

Jeg hadde ikke tenkt å løpe noe fort, og så går jeg for 4.30-ballongen?

Det er tungt og langt ut til vending ved Skøyen.Her er det til og med litt oppoverbakker, og foten gjør vondt hver gang jeg setter den ned. Får nesten litt panikk, dette har jeg aldri opplevd før. Skal jeg bryte? Det er jo i mot alt jeg står for, men det gjør jo skikkelig vondt. Har paracet i baklommen, svelger de med en slurk Powerade på Skøyen. Her er det tynt med folk i løypen, og det er få som heier. Finner noen busker for et toalettbesøk, føler meg litt bedre, men nå går det på psyken løs. . Jeg klarer ikke å tenke noe særlig positivt, men jeg er i hvertfall litt konstruktiv. Prøver å løpe på gresset, når vi løper mot Kielfergen, men det gjør vondt også på gresset, så jeg velger å løpe på sykkelveien igjen. Konkluderer med at det ikke blir verre, så dersom jeg bare holder tempo, så kommer jeg ihvertfall i mål. Har mistet litt fartsfølelsen, så jeg aner ikke hvor fort eller sakte det går. Ved fergene får vi en blanding av kaffe og Cola. Det er ingen suksess. Lunken og uten kullsyre? Hadde gitt hva som helst for en kald Cola i en boks!

Nærmer meg Aker Brygge, masse folk som soler seg og drikker øl. De kunne gjerne ha giddet å heie, når vi nærmer oss Rådhuset for tredje gang, før vi begir oss ut på siste runde langs Operaen.

Musikk langs løypa hjelper, men de burde ha plassert pianist/ fiolinist litt mer sentralt, for de var veldig flinke. Føler de er litt bortgjemt på Aker Brygge. 

Solen varmer, det er lummert, kanskje det blir tordenvær? Foten verker og jeg er tørst. Men dette gjelder jo alle rundt meg, der vi løper utover mot kaien nedenfor Ekeberg. Ved løping i slik varme, er det svært viktig å få i seg nok væske og salter. Det er 20 grader denne fine septemberdagen, men arrangøren har valgt å ikke ha en drikkestasjon på denne delen av løypen, Galskap. Folk ser slitne ut, og det er stille blant løperne.

Neste drikkesatsjon er ved Botanisk hage, så jeg holder motet oppe. Mange er slitne og har begynt å gå. Det skal ikke jeg, så jeg løper forbi mange nå. Vet at jeg skal komme meg til mål. Arrangør har lovet Cola på siste drikkestasjon, så det er mitt lille delmål. Stor blir skuffelsen når det ikke er Cola. Men drikke kan jeg kjøpe selv, så jeg peiser på ned Karl Johan, masse publikum som heier, og jeg ser skiltet med at jeg bare har 1 kilometer igjen. Jeg fullfører min 11. marathon i mitt liv, løper til min aller beste tid ever- det hadde jeg ikke trodd. Har ikke våget å se på klokken underveis, har bare fokusert på å komme meg i mål. Men det var vel den dumdristige starten min som sørget for en god tid.

Men, foten hovnet opp og ble blå i løpet av kvelden...Brist i muskelfibre i ankelen. Hvile er stikkordet. Beina på bordet og medalje rundt halsen.

Av alle løp jeg har løpt, er nok denne marathonen en av de jeg er mest fornøyd med, fordi jeg ikke brøt til tross for vond fot og negative tanker. Bra å ha erfart. Det blir nok ikke min siste marathon, er jeg redd for.

 

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE