Marathonkarusellen Fana Stadion

Marathon nr. 6 i år....det er bare å løpe! Løp!

To minutter før start, Lise Lotte til venstre på bildet.

Vel, vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Hva med;

" A woman`s got to  do what a woman`s got to do"- lettere omskrevet. For jeg hadde ikke noe valg. Sånn var det. Sånn føltes det. Jeg skulle klare "Fem marathon på bergensk jord". Og for å klare dette, måtte jeg stille til start på helmarathon, selv om foten føltes som om den var i vranglås. Har jeg bestemt meg for noe, så blir det ofte sånn.

Med tanke på hvordan løping og høyre fot hadde vært den siste uken(...), det vil si èn tur på ca 6 kilometer i Hordnesskogen, hvor jeg gikk opp alle bakkene, var jeg innstilt på å slite fra startskuddet gikk og helt inn til mål.  Men jeg hadde jo trent alternativt med svømming og sykling. Det er håp i hengende snøre.

Takket meg selv for at jeg hadde bestemt meg for å løpe uten å ha på meg klokke. Det eneste målet jeg hadde med dette løpet var å fullføre. KLarte jeg 10 kilometer, så ville jeg klare 42 kilometer. Det var planen. Så det var bare jeg og målet mitt. Og mange andre løpere.

Så det var en nydelig dag for et marathon, og jeg hadde fått med meg Lise- Lotte, som skulle løpe halvmarathon. Vi skulle løpe sammen, sånn at jeg hadde selskap de to første milene. Hun har opererert akillesen, så vi hadde like dårlige bein begge to. Jeg hadde smurt på Voltaren krem og tapet foten, sånn at det ikke skulle gjøre så vondt. Og det virket, føltes bra med litt støtte fra tapen.

Jeg hadde kommet i siste liten. Måtte bare bli sånn på grunn av et annet arrangement med barna- Så fem minutter før start vrengte jeg bilen inn på parkeringsplassen, skiftet til løpebukse foran bilen, før jeg forsvant opp til startområdet for å rekke starten. For anledningen hadde jeg kjøpt inn gel, drikke og energibarer, men de ble liggende i bilen i en litt småstresset situasjon...

Jeg løp. Det er vel sånn man kan oppsummere dette løpet. Når jeg løper, prøver jeg å tenke på naturen, og jeg prøver å tenke på skyene, men når alt kommer til alt, tenker jeg ikke på noe, jeg bare løper avgårde i min lille boble, mens jeg tenker. Det var vanskelig i dag. Foten gjorde vondt.  Men Lise-Lotte løp med meg, fantastisk, da kunne vi prate i 21 kilometer.

Siste halvdel alene, visste at det ble en dårlig tid. Men jeg var her bare for å fullføre, for å klare den 4. Marathonen i det som heter "Fem på bergensk jord". Utrolig hva man klarer hvis man bare bestemmer seg for det.

Er det noe jeg skal være takknemlig for, så er det at jeg ble født med en sterk og sunn kropp. Jeg kaster ikke inn håndkleet på grunn av vonde bein. Så jeg løper. Jeg er på langtbeæret en stor løper, men jeg er så avgjort en en robust en. Så jeg halter inn til mål etter 42 kilomter, utrolig stolt over at jeg er litt sta...

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE