Av og til må man bare....

Marathonkarusellen 6. Løp 2013

Tid og plassering er av underordnet betydning denne dagen, for det som betyr noe i dag er å komme meg i mål. Klarer jeg det, vil jeg få godkjent noe som heter "Fem på bergensk jord", det vil si fem hele marathon i Marathonkarusellen. Jeg løp Bergen city marathon i april, men det er ikke samme arrangør, så den teller ikke med, selv om den også var i regnbyen Bergen. Dette er faktisk min syvende marathon i år, for jeg har også løpt Oslo marathon, men jeg trenger altså denne siste for å få en stor pokal.. Pokal er viktig, for den kan stå der til evig tid å minne meg på at i hvertfall en gang har jeg gjort noe jeg kan/ burde være litt stolt av:)

Noen ganger må man utføre tilsynelatende meningsløse handlinger for å føle seg fullkommen. For meg gjør denne løpingen alt. Jeg får en opplevelse av at tilværelsen har ekte verdi, og jeg føler meg bra. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det er en kombinasjon av naturopplevelsen underveis og at jeg pusher meg selv mot noen fysiske ytterpunkter. I tillegg varer denne godfølelsen noen dager.

Men det er ikke til å komme utenom at kroppen og ankelen min i dag ikke var helt klare for marathonløping. Jeg hadde en skade i ankelen, nærmere bestemt Soleus, og jeg brøt en stor regel. Man skal stille på startstreken uthvilt og skadefri. Legen hadde understreket at jeg og foten skulle ta det med ro. Løp jeg nå, kunne Soleus ryke på nytt, og da ville jeg bli nødt til å ta en pause på 3 måneder...men jeg følte litt på det selv...

Så her stod jeg, kledd i en sort løpejakke,joggesko og lue, mens jeg ventet på at marathonen skulle starte. Om noen få minutter skulle jeg legge ut på 42,195 kilometer-men hva så? Hvorfor? Hva er poenget? En pokal? Vel, første gangen jeg løp en marathon i Berlin, trodde jeg det skulle bli en marathon. Once in a lifetime. Men dette er altså min fjortende marathon. Det å løpe langt er noe helt unikt. Håper mange andre får oppleve dette. 

Det regner. Det er 30. November og klokken er 12.00. Skyene henger tungt over Fana stadion og det er ca 4 grader. Dette er funksjonærløpet til Maratonkarusellen, og det er ca 8 andre løpere. Det er altså et ganske intimt løp, eller det helt motsatte? Så få løpere og ingen publikummere, da blir det en mental kamp med seg selv. Definitivt. To minutter før start begynner det å øke på med regn, jeg lurer på hvorfor jeg ikke har med regnjakke. Men jeg har ull under, så det går vel helst bra...

 Problemet er at ikke har trent løping de siste ukene, jeg har svømt og syklet som alternativ trening. Musklene i  beina føles litt underlige i dag, men det går fremover på et vis. Pusten er ikke noe problem. Løpet går halvveis rundt Kalandsvannet, som ligger i Fana utenfor Bergen. Innsjøen er stor, men det er utrolig malerisk og vakkert. Det er lite trafikk, og langs traseen tår hester og tygger halm i sitt eget bedaglige tempo, uten å vie oss stakkars løpere noen som helst form for oppmerksomhet.

Jeg bare løp av gårde, stille og rolig, mens jeg funderte over alt det hjernen min fant frem. Men det var noe som manglet. Vanligvis var det drikkestasjoner underveis, men ikke i dag.Vi hadde med oss drikke og mat selv...og jeg var litt stresset før jeg dro hjemmefra. Så jeg kjøpte sukkerfri  drikke til camelbacken, en banan, sjokolade og cola. Colaen lå igjen i bilen, sammen med sjokoladen...og jeg var sulten og tørst, når jeg nærmet meg 10 kilometer...

Dette var dumt, men jeg bgynte altså å spare på drikken, for at jeg skulle ha nok til vendepunktet på 21 kilometer. Det regnet, men jeg hadde en underlig følelse av å befinne meg i en øde ørken, hvor tørsten plaget meg og sulten gnagde på beina mine. Det begynte å bli mørkt, men det var kanskje bare de mørke regnskyene som hang over meg, som sørget for å mørklegge dagen for en stakkars marathonløper. Og jeg begynte å bli alvorlig kvalm. Det hadde jeg aldri vært før, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med det. Men det var nok et resultat av manglende mat før og under løpet, i tillegg til at jeg ikke fikk i meg nok væske...Men jeg lyste opp, våknet opp fra den monotone løpingen, da Lise- Lotte ropte navnet mitt i bakkene opp mot vending. Og hun hadde kjøpt inn sjokolade, Hobby sjokolade, som er en innertier på lange løp. Jeg fikk Cola, det var som å komme til himmelen. Jeg fylte opp flasken, fikk med meg noen Smil- sjokolader og løp videre. Utrolig bra når noen heier! Løp rundt vendepunktet, fikk litt mer Cola, da telefonen ringte...Tabbe, viktig å ha den på trådløs. Det var han jeg skulle på jobb med litt senere på kvelden. Jeg forklarte at jeg var midt i et marathonløp(...), og at nå måtte jeg konsentrere meg om løpingen...

Det hjalp med Cola, men jeg var våt, det regnet, foten gjorde litt vondt, det ble mørkere og jeg var mutters alene og løp. Ingen matstasjoner eller hyggelige funksjonærer. Just me. Men jeg begynte å få en godfølelse, for jeg skjønte at jeg var nærmere noe som betydde noe for meg. Jeg kom sannsynligvis til å klare å fullføre i dag, noe som betydde at jeg ville klare målet mitt med å få "Fem hele på bergensk jord"- men det var fortsatt 12 kilometer igjen...

Jeg løp. Det var mørkt. Jeg hadde plukket opp en refleks fra veien, som jeg hadde festet rundt armen, for at bilene skulle se meg. Ville vært dumt å bli påkjørt, når man var så nær ved å fullføre et av årets store mål.

Plutselig hørte jeg en bil komme bakfra, den kjørte sakte med høy musikk på. Jeg var alene, og det var langt til nærmeste hus. Ikke mange fluktmuligheter, dersom det nå hoppet ut en gal mann som skulle kidnappe meg. Men, det var bare Lise- Lotte, som hadde bestemt seg for å løpe de 10 siste kilometrene med meg. Fantastisk. Hun parkerte bilen, og vi løp de siste 10 med prat og humør på topp. Foten holdt hele veien inn, og til slutt løp jeg inn på Fana stadion med armene hevet. Ingen publikummere, men en funksjonær som noterte ned tiden, mens Fana stadion lå mørklagt en lørdags kveld...

I did it. Spillingen senere på kvelden ble ganske katastrofe... Jeg rakk aldri å spise ordentlig, og der jeg skulle spille var det litt tung og tett luft. Saksofonisten fikk Cola (m sukker!), men måtte stadig ut (diskret), fordi hun følte seg uvel...Fikk litt pinnekjøtt og poteter- men det er ikke akkurat genialt etter en marathon. Lærdom; Spis nok før, under og etter en marathon, i tillegg til rikelig med væske, og for all del, ikke stress...

Soleus røk ikke opp igjen, så nå skal jeg ta det litt med ro i forhold til løping. Må bli bra i foten, sånn at 2014 blir et bra år. Neste år skal jeg satse på litt bedre tider og færre løp(tror jeg), ble litt kavete med syv marathon på et år. For mye tid til restitusjon og for lite tid til å løpe fine turer i skogen.

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE