Blood, Sweat, rain and tears...

Å være i form

Å være i form er en kombinasjon av god utholdenhet, bevegelighet og styrke i kroppen. Når man er i form kan man løpe langt, når som helst, også på for eksempel på en lørdag i februar. Det er krevende å trene seg opp på et visst nivå, men det er ikke så krevende å vedlikeholde dette nivået. Men, det krever allikevel at du løper flere ganger i uken, uten at det er noen garanti for noe som helst. Formen kan svinge, og man er avhengig av ytre faktorer som for eksempel vær, temperatur, klær og mat. Hvis det var lett, hadde alle gjort det. Men det er ikke lett. Men det er heller ikke uoverkommelig. Å trene løping alene er for å være helt ærlig relativt tøft. Men det er også gøy, ellers hadde jeg ikke brukt tid på det.

Men nå var det min marathon nr. 16 som stod for tur. Veldig lite spennende, så jeg måtte finne på noe for å motivere meg. Det var en deilig, solfylt vinterdag, så vakker at du når som helst forventet at krokusene skulle sprette opp...feil, tull og tøys! Det regnet i bøtter og spann, skyene hang tungt over Fana stadion og vinden var tilbake. Det regnet faktisk så mye at startnummeret mitt gikk i oppløsning...Da er det tid for galgenhumor. Jeg og Lise Lotte sang "Always look on the Bright side of life", mens vi løp i regnet. Ingen publikummere, så vi "oppsøkte" publikum. En intetanende mann i pyjamas fikk duge. Han hadde verdens største stuevindu! Så vi la merke til ham med en gang, der han satt og røykte i sofaen. Vi lot oss rett og slett motivere av hans latskap, og vi gledet oss til å se hva gjorde neste gang vi passerte ham...vi håpet på at det var en eller annen form for latskap, mens vi pleiet kroppen vår og løp. Så ondt kan man tenke om andre, i mangel av mennesker i løypen. 

Men vi løper avgårde, og prøver så godt vi kan å unngå vind og store vannansamlinger midt i veien. Men å unngå å plumpe i ut i vanndammene er helt umulig, så gjennomvåte joggesko med plaskelyder må man bare finne seg i. Stikkordet i dag er ull, og heldigvis har jeg en ulltrøye med lange armer under løpejakken, ellers hadde jeg sikkert omkommet av frostbyger under dette løpet. Men jeg var likevel så nedkjølt at jeg ikke turte trå til for mye i starten av løpet.

Så kom vi til kjempetabben...Vi er damer, og vi måtte rett og slett på do. I dette arrangementet er det bare en mulighet til å besøke et toalett under tak, nemlig halvveis- og kun der. Gutta har det litt enklere, mens vi må være kreative, gå litt lengre fra løypen og finne en busk. Ingen blader på busker og trær i februar, så det måtte bli et grantre. Det ble funnet ved Kalandsvannet. Og da skjer det...Stresset, høy puls, skal tisse(..) uten at noen ser meg, drar jeg fort løpebuksen ned(...) og revner buksen med hendene fordi jeg gjør alt så fort...

Resultat; har altså revet hull i buksen, det er tre mil igjen, og dette er både flaut/ image is everything, og det kan etterhvert gi gnagsår. Men, jeg er "in the middle of nowhere", så jeg må bare bestemme meg for at dette ikke betyr noe- LØP!

Mat- før et løp

  • Maraton - feil nummer 1: Du spiser et større måltid for nær starttidspunktet. Du risikerer magesmerter og at du plutselig må på do under løpet. Faren er spesielt stor hvis du starter dagen på et hotell og lar deg friste av en tung frokostbuffé...
  • Unngå dette; Stå opp i god tid, selv om det nesten er midt på natten, og spis et måltid som du vet at kroppen tåler, og som du tidligere har testet før lange treningsturer. Jeg spiser havregrøt med blåbær/ bananer etc, ca tre timer før start. Polarbrød med ost, skinke ller syltetøy er også bra.
  • Unngå å drikke red bull, kaffe og mass saft rett før start...Drikk heller jevnt og trutt underveis. Cola drikker du kun på slutten av løpet, for å få en liten "boost".

Vi får definitivt tid for oss selv. Det er sunt å få en pause fra hverdagens A4-liv, og en liten timeout mens man løper Marathon er absolutt å anbefale.

Det viktigste er ikke å konkurrere med tiden. Det viktigste er å nyte løpet og at jeg føler meg bra når jeg løper over målstreken , uansett i hvilket løp jeg deltar. Men fra start til mål er det en kamp mot ikke å stivne i lårene, få i seg nok væske og holde beina i gang.

Vi passerer vending, tuller og tøyser, ser svanene som samler seg ute på vannet, mens kilometrene blir flere og flere. Dette går jo veldig bra. Fyller på med banan, maxim energisjokolade og rød saft. Ingen andre folk enn andre medløpere. Alle hilser høflig på hverandre, tommelen opp og lykke til. Vi løpergjennom et gårdstun med hester, gjess og høner. Koselig.

Mannen i sofaen. Vår anonyme publikummer; Han sitter forsatt i sofaen og ser på TV. Kjempespennende.

Vi nærmer oss Fana stadion, og andre løpere som skal løpe halvmarathon dukker opp i løypen. De ser forstatt friske og raske ut, men de skal nok få kjenne på kroppen ganske snart at det er langt igjen.

Ingrid dukker opp like ved Lagunen, tar bilder og venter på oss til vi er tilbake. Vi runder halvveis og kommer ned til Ingrid igjen. Humøret er på topp, og det er bra at hun holder tempoet vårt oppe, så vi ikke dabber helt av. Glemte klokken min i dag, men det er litt deilig å løpe uten også, bare kjenne på kroppen hvordan alt fungerer. Vi løper, skravler og tiden går. Ved vending går det bra, men etterhvert begynner vi å kjenne på kroppen at vi har løpt langt. Hullet i buksen min er ikke helt behagelig, blir nok gnagsår, jeg føler meg litt svimmel, har sikkert ikke drukket nok. Fyller på med Cola og new energy, skal til mål med hodet hevet. Føler meg faktisk ganske pigg og at jeg har mer på lager, så jeg velger å løpe fra de andre, kilometrene ruller avgårde, plutselig er jeg ved Stend, og jeg har mer energi på lager. To kilometer igjen og jeg springer mot mål-. I plaskende regn og vind løper jeg inn på en folketom Fana stadion. Hyggelige funksjonærer ønsker meg velkommen, og de lar meg sitte inne i "tidtakerbua "og finne varmen- mens jeg venter på Lise Lotte og Ingrid, som kommer inn like bak meg. Marathondamene!

Snart er det tid for Ultra...

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE