Ironman

Racereport Kalmar 2014

Det ble en fantastisk tur til Sverige denne helgen midt i august. Bilen var fullpakket med sykler, triatlonutstyr og diverse bager med alt som kunne være nødvendig for en ironman. I tillegg må det sies at undertegnede er dame, og da blir det gjerne litt ekstra bagasje. Jeg liker å ha med nok klær og sko…You never know.
Google maps er en god venn og har hjulpet meg før, så etter å ha passert Oslo, var det bare å peile ut korteste vei til Kalmar på kartet. Men, Kalmar er ikke en storbymetropol, og det fantes ingen rett vei til målet, så veien gikk sørover via Uddevalla, for deretter å kjøre i retning Falköping. Deretter skulle veien gå via Jönköping, Växjö og Nybro.
Jeg trodde jeg hadde beregnet god tid. Vi forlot Asker og familie klokken 05.00, men helt uforutsette problemer dukket opp allerede i Operatunellen i Oslo. Sirkus Merano(…) klarte ikke å komme seg oppover bakkene i det bratteste partiet…Og de hadde flere lastebiler av eldre årgang med i følget, som stod og murret, mens de fylte tunellen sakte men sikkert med svart røyk. Kanskje var det elefantene ”Baba” og ”Sharon” som ble for baktunge for bilene? Ikke vet jeg, men heldigvis så satte de i gang en ekstra ventilasjonsvifte, mens vi satt nede på havets bunn og ventet på assistanse til sirkusfolket og sirkusdirektøren. Hm, der forsvant altså dyrebar tid. Og selv om vi satt under havnivå, kunne jeg ikke bare ta våtdrakten og svømme mot Sverige. Etter hvert var akrobater, sirkusdirektør og klovner reddet opp fra tunneldypet, og vi kunne kjøre mot svenskegrensen. På veien møtte vi også på en del veiarbeid, så lærdommen var at man ikke skal stole på Google maps når det gjelder tid.
Tiden ble knapp, brukte over 11 timer(…) fra Asker til Kalmar, selvsagt inklusive noen stopp underveis. Spiste jevnt og trutt medbrakt pastasalat, godis og chips- mens de svenske skogene ble dypere og dypere. Og når jeg nesten var sovnet bak rattet i de milelange svenske skogene, dukket plutselig Kalmar opp. Etter å ha parkert bilen var det 45 minutter til registreringen stengte…Veldig bra planlegging, spør du meg…Og så var triathlonsirkuset i gang. Overalt svermet det av treningsfolk i selvskrytende t- skjorter, neonfargete kompresjonssokker, capser og pulsklokker. Altså helt normalt.

Kvelden fortsatte med et fantastisk pre-race meeting. Tennishallen i Kalmar var fylt med over 2800 elleville folk fra over 45 forskjellige land. Jeg kjente litt på denne merkelige gleden og spenningen, når så mange møtes for å gjennomføre en felles konkurranse for å oppnå et mål. Galskap, men moro! Vi ble lovet sol og lite vind, noe som selvfølgelig ikke stemte to dager senere.

For de som leser dette og skal til Kalmar i 2015, så vil jeg anbefale å bo i selve Kalmar. Mange andre steder å bo, men veldig praktisk å bo rett ved. Vi bodde ved Svanen, som er et enkelt hotell med ekstrem kort gangavstand til start/ Expo og selve løypen. Her var det omtrent bare ironmandeltagere, og det var rett ved svømmetraseèn, så det var kort vei for å ta seg en svømmetur. Fredagen ble brukt til å sjekke inn sykkel og bager, sjekke ut skiftesonen, sjekke ut svømmestarten og spise…Etter en noe mislykket Norseman med kramper og dårlig kostholdsplan, var Kalmarturen mye bedre planlagt. Masse salt på maten i forkant, electrolyttdrikke til konkurransen og sportsbarer med salt skulle redde meg på selve konkurransedagen.

Lørdag morgen; Jeg snek meg stille ut tidlig om morgenen, mens sønnen min kunne sove en time ekstra på puten. Jeg var klar. Absolutt ikke nervøs. Hm, mystisk, men kanskje et bra tegn? På Norseman hadde jeg vært nervøs i ukevis, trent unormalt mye i ukene før og glemt å spise riktig dagene før. Nå, nå spiste jeg min tradisjonelle polarbrød frokost, youghourt og en kopp kaffe. I dag skulle det altså skje. Jeg ville så gjerne klare det, og jeg drømte om ordene; ”You are an ironman”…, selv om jeg er ganske lite ”man”. Mine nederlandske naboer var også våkne. Det var for øvrig en utrolig ambisiøs gjeng, som drømte om plasser i VM på Hawaii. Jeg hadde blitt litt psyket ut av syklene deres dagen før, men senere på konkurransedagen skulle det vise seg at de syklet altfor fort og sprakk noe voldsomt på løpingen. Bedre å være en skilpadde sånn som i Æsops fabler…

En merkelig homogen sauegjeng ruslet bortover mot T1, hvor man kunne sjekke sykler og bager. På med våtdrakt. Hadde prestert å glemme vaselinboksen i bilen, men det var jo over 20 grader i vannet, så det gjorde ingen ting. De nye Blue Seventy brillene var med.
Den hvite bagen med vanlige klær må leveres langt fra start, så der står jeg uten sandaler og må vandre barbeint gjennom byens gater. Men det gjør ingenting. Musikken dundrer mot meg der jeg kommer mot havnen. Det er energi i musikken, et merkelig løft, men akkurat det som skal til for meg og mitt humør. Jeg nyter folkehavet. Jeg smiler, halvt våken, halvt sovende, mens sommerfuglene bobler i magen. Her er det mange eksplosive mennesker. Vi blir sluset i en gate etter et slags selvseedingssystem, og starten er når man entrer vannet.. Jeg tenker; ” I dag er en bra dag, dette skal bli gøy”, og så smeller det, på mange ulike måter. Jeg blir presset ut i vannet, men legger meg fort til venstre, for å unngå å bli svømt over. Starter med 1.20 gruppen. Alltid litt panikk, prøver å få i gang en rolig pust, finne rytmen med armene og beina. Dette er Kalmar! For en dag det skal bli!

Gleden er kortvarig, får et hardt spark midt i korsryggen, får nesten panikk, men fortsetter å svømme. Vanskelig å ligge rett i vannet, men smertene roer seg ned etter hvert og jeg føler stimen. Første innersving føles som E18, og jeg legger meg fort ut til høyre på det lange strekket. Solen skinner og maneter dukker opp i massevis. Tror det er glassmaneter, men litt vanskelig å se. Utrolig ekkelt å komme borti med fungertuppene, men de blir færre og færre. Svømmingen går relativt bra, men det går ikke fort, vanskelig å finne rette linjer, mange dårlige svømmere som krysser linjene. Bøyene er vanskelig å se, en båt står foran den ene, men følger gjengen foran meg, inn i kanalen, under broene og inn mot mål. Mye bunnsegmenter gir null sikt, litt guffent, men man må tåle litt. Får tang i ansiktet, men dytter det bare vekk. Folkemengden jubler fra den siste broen, og til slutt stiger jeg opp av vannet, får noen ord med sønnen min, skifter og henter sykkelen. Hopper på sykkelen og er i gang med andre del. Syklingen kan oppsummeres med et vær alt annet enn det de lovet på pre- racemøtet. Solen skinte over Ølandsbroen, men det ble mye motvind, hagl(…) og sannelig en regnbyge. Men det var helt fantastisk på Øland. Folk stod hele veien og heiet, jublet, spilte og holdt humøret vårt oppe. De hadde satt frem bord og stoler, koste seg ute og jobbet oss frem. Åkrene forsvant bortover, vi syklet gjennom vakre landskap med vindmøller, mais og squash, mens kilometerne ble flere og flere. Noen små bakker dukket opp i horisonten. Jeg må bare si at jeg elsker denne sykkeldelen, det var en kombinasjon av vakker natur, folket og funksjonærer. Et parti var helt vanvittig tungt på grunn av vind, men vi lå der alle sammen på en lang snor og jobbet mot den samme vinden. På Ølandsbroen på tilbakeveien traff haglene på armene mine med intens styrke, gjorde skikkelig vondt- men det er jo vær jeg kjenner fra før. Sist delen av syklingen var på fastlandet, på små koselige veier blant små rødmalte hus. Mistet helt retningssansen, men var jo bare å tråkke i vei.

Løpedelen begynte med et sjokk. Beina var helt stive, og for sikkerhetsskyld må man løpe gjennom sentrum og folkehavet på begynnelsen av hver runde. Noen pekte på beina mine og lo…ikke spesielt oppløftende og motiverende. Solen skinte igjen og det var varmt, så caps og hansker kastet jeg til siden. Første matstasjon og jeg prøvde å hive på med Powerbar, gel og Cola. Magen rumlet, ryggen var vond og beina var stive. Men man kan ikke gi opp, og det pleier jo å bli bedre…
Sakket farten og forsøkte å finne et jevnt tempo. Med litt gange på matstasjonene burde det gi et bra snitt. Beina våknet og løpingen rullet av gårde. Sprang som vanlig, regnet nedover på antall kilometer igjen og forsøkte å finne positive tanker. Runden var på 15 km, så til slutt fikk jeg mitt første rosa bånd, før jeg kunne løpe inn gjennom byen. For et publikum! Følelsen og stemningen når jeg løp inne i Kalmar går ikke an å beskrive. Helt utrolig! Andre runden går mye bedre, tar en paracet og ryggen føles mer på plass. Solen skinner, jeg løper forbi mange som har møtt veggen(det er faktisk utrolig motiverende...), prøver å synge litt, drikker Cola og spiser Powerbarer, er livredd for å sprekke, prøver å unngå å la meg influere av de som bryter eller stirrer apatisk fremover. Men øker etterhvert tempoet på løpingen. Man løper altså tre runder, ti kilometer av runden er i et større villaområde, mens de siste kilometrene er inne sentrum. Og det er virkelig feststemning langs hele løypen. I villaområdet har folk dekket på langbord ute i hagene sine, spiller musikk og drikker(...), og i sentrum er det helt fullpakket med folk og en helt utrolig stemning. Men det er krevende å løpe marathon. Har du ikke et eller annet mantra å repetere er du sjanseløs. Mitt er ganske enkelt; ” If it hurts, it only make you stronger”. Virkningsfullt, for det gjør litt vondt . Men det er bare et faktum ved det å løpe marathon.

Matstasjonene er veldig bra. De serverer boller, bananer, chips, Cola, energidrikk, barer, gel, sylteagurk og noe nytt for meg; sitron. Det blir mange sitronbåter på meg etterhvert, veldig bra, man våkner litt opp(...) og det er friskt. Noen av pubikummerne blir fullere og fullere, og svenskene synes det er moro å minne meg på vitsen om at i Norge heter banan ”gul bøy”- det gjør det jo ikke, men det virker som om alle er overbevist om det. Et annet ord svenskene synes er morsomt på norsk er ”kjempego`”, som de sier helt feil. Men, de driver meg fremover. Sønnen min sykler i løypen og forteller meg hvor mye klokken er og jeg regner febrilsk ut tempo i hodet. En svenske kommer bak meg og forteller at hvis jeg holder tempoet mitt hele veien mot mål, går jo dette veldig bra. Han sier noe lurt, at vi skal sees i mål, og da må jeg jo bare løpe til mål. Det enkle er ofte det beste. Etter tre runder, mange kopper Cola, vann over hodet og store vannblemmer under tærne, forstår jeg plutselig at jeg snart er ferdig, det er bare å løpe gjennom en skog, løpe langs sjøen mot Expo-området, før jeg skal inn mot folkehavet. Hvorfor gjør jeg dette? Jo, for nå kommer et øyeblikk jeg ikke vil glemme. Det viktigste er den gode følelsen i kroppen akkurat nå. Jeg er utrolig lykkelig, selv om jeg ennå ikke er i mål. Jeg gir ”high five” til alle som står langs løypen, folk jubler på restaurantene, beina løper av seg selv og jeg smiler fra øre til øre. Når en marathon går mot slutten, er det som oftest bare èn ting jeg ønsker; å komme meg i mål så fort som mulig. Men dette var spesielt, for dette var ironman. Jeg løp nærmest i en meditativ tilstand, omringet av vakre bygninger og med lukten av Østersjøen drivende mot meg. Jeg kikket opp på et av bytårnene, lover meg selv å huske på dette øyeblikket, mens jeg løp over trebroen, inn gjennom byporten og inn i et folkehav jeg aldri har opplevd maken til. Musikken dundret mot meg, folk klappet og de høye stemmene deres trengte inn i meg som glassklar vind. Jeg fikk løpe opp den smale passasjen mot mål helt alene. Holdt på å begynne å gråte, for jeg var jo så sliten og rørt. Men heldigvis så klarte jeg å være glad, fikk publikum til å ta bølgen, gav ”high five” til Ironmanspeaker Paul- før jeg hoppet over målstreken. Jeg var så utrolig glad, og det var en personlig følelse av lykke og lettelse. Medalje, mat, drikke og klem fra sønnen min. I am an ironman. Selv om jeg føler meg mer som ironwoman.

Pia Tømmernes august 2014



Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE