En lang reise

Bislett 24 timers- Ultramoro

Tre dager etter målgang begynner både kroppen og hodet sakte men sikkert å komme til "normalen"- i hvertfall nesten.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, for det er så mange inntrykk, følelser, nye bekjentskaper, magiske øyeblikk og minner som jeg sitter igjen med. At et rundbaneløp i kjelleren på Bislett stadion skulle gi meg så mye- hadde jeg aldri trodd.  Mye av det skyldes nok arrangøren og den varme velkomsten vi fikk da vi ankom i utgangspunktet en folketom Bislett i grålysningen. Det var lørdag morgen 22. november, og vi klarte ikke å finne riktig inngang med en gang, men etter en stund møtte vi noen andre med store bager, så da var det bare å gå alle trappene ned i kjelleren.

Løpsleder Geir Frykholm styrer dette løpet sammen med Sharon Broadwell- sammen med mange gode hjelpere. De imponerte meg gjennom et helt døgn med entusiasme, idrettsglede og motivasjon. Jeg følte meg velkommen.

Kvelden før hadde jeg ( som vanlig, klarer ikke å si nei) vært på spillejobb (jeg lærer aldri- har gått i penkjole gjennom sikkerhetskontroller før- i full fart  fra jobb/ siste liten- på vei til en eller annen konkurranse...) Jeg burde snart forstå at det kanskje er lurt med en hviledag i forkant av et monsterarrangement. Men, de jeg hadde spilt for var på en måte en perfekt gjeng å underholde, med tanke på hva jeg skulle i helgen. Jeg var musikalsk innslag på julebordet til "Bergen Kondis- og Veteranklubb på hotel Augustin. Dette er en ekstremt hyggelig gjeng jeg kjenner ganske godt fra før- mange løper Marathonkarusellen i Bergen. Spreke folk med andre ord. Jeg spilte noen låter, dro noen morsomheter og delte ut noen røde roser. Ingen visste noe om hva jeg skulle neste dag. Trodde jeg. Men så fortalte primus motor Morten Hauso det til alle...Han klarte bare ikke å la være. Men, med så mange erfarne folk rundt bordet (dårlig tegn at ingen her hadde løpt et 24 timers løp før...), fikk jeg med meg mange gode råd og velmenende "lykke til". Det trengte jeg jo, og det var kanskje nå det gikk først opp for meg hva jeg hadde meldt meg på. Jeg forlot julestemning og pinnekjøttlukt- kjøpte en Caramel Frappe på veien, før vi satte kursen mot jernbanestasjonen. Saksofonen over skulderen, koffert med joggesko og alle mulige løpeklær i den andre.

Nattoget til Oslo var kanskje ikke verdens beste idè en fredagskveld, første julebordshelgen i slutten av november...Heldigvis gikk de fulleste passasjerene av i Indre Arna og på Voss, før den store roen senket seg på nattoget- nesten. En særdeles full mann, skikkelig sveiseblind (bra bergensk uttrykk!) underholdt hele det sovende toget. Han sov også, men brølte masse upassende i søvne. Synes NSB skulle ha kastet ham av. Jeg lurte litt på om han egentlig bare skulle hjem til Voss etter julebord i byn. Sikkert litt kjipt å bli vekket av rengjøringspersonalet på Oslo S- men, ærlig talt - det fortjente han eventuelt.

Vel, men det er løping dette skal handle om. Sånn passe trøtt vandret vi mellom Oslos natteranglere, narkomane og kalde rumenere (jeg mener ikke noe vondt- men Oslo har forandret seg fra den gang jeg var liten og gikk relativ trygg rundt i Oslo på vei til Glassmagasinet, Eldorado eller Saga kino)

Velkommen til Oslo, hovedstaden i kongeriket Norge. Barna mine skulle nå gå oppover paradegaten Karl Johan i retning slottet. Klokken syv om morgenen. På en lørdag. Jeg tenkte det var lurt å bevege beina litt. Det venstre kneet murrer litt- det var ikke helt bra. Man bør ikke stille til start med en skade. Men, nå var jeg i Oslo- og det gikk sikkert over. Planen var egentlig å ta trikken til Bislett. Men, det er noen år siden jeg gjorde det sist, og jeg fant ingen billettautomater, så vi ruslet av gårde i stedet for, mens vi kikket på de som vasket utestedene etter nattens glassknusing, ølsøl og sjarmerende oppførsel.

Tid for kaffe, så vi stikker innom Deli de Luca på Karl Johan. Det er jo endelig lov å spise så mange karbohydrater som mulig. Det er faktisk nesten et "must", så jeg spiser verdens deiligste safranbolle med perlesukker. Men jeg er rastløs, nervøs og undrer meg over hvorfor i all verden jeg melder meg på et ultraløp av dette kalibret.

Barna vil videre, så vi tar beina fatt igjen. Tre rumenske damer sitter intullet i varme tepper på en benk. Livet er fullt av kontraster. For meg virker det som om de ikke tør å sove, og at de passer på hverandre. De sitter ironisk nok på en benk utenfor Stortinget. Muligens trygt, selv om jeg ikke ser noe politi på denne tiden av døgnet. Ingen bomber et tomt Storting? Men det er jo politikerne (som har Stortinget som arbeidsplass) som lar disse damene tigge, noe som legger grunnlaget for at utlandske kriminelle bakmenn kan utnytte disse hutrende kvinnene. De sitter ikke her frivillig og fryser seg gjennom Oslonatten. Og de får nok ikke alle pengene selv.

Vel, nok politikk. Vi kikker mot slottet. Kongen sover sikkert sin kongesøvn med kronen på snei, og han har helt sikkert ingen planer om å løpe ultraløp i dag. Vi vandrer mot Pilestredet og Bislett. Det er nesten som om å være i et monopolspill, og Pilestredet var da et ganske bra kjøp i monopol?

Løpet; Vi rigger oss til i en bås  (en av de mange utgangene til selve stadion ute) bak store glassvinduer. Jeg legger frem liggeunderlag, sovepose (vet ikke om jeg trenger det- men kan jo bli sliten), drikkeflasker med Squeezy, gels, sjokolader (Bounty og snickers), energibarer, bananer, vaselin, voltarenkrem, plaster (det skal vise seg å være veldig viktig), tannbørste (?), Red Bull, Cola, epler, Polarbrød, Nugatti, ost, ekstra klær og kompresjonslegger. I tillegg har jeg Tyrkisk pepper, noe som faktisk var ganske ok, særlig utover natten. Jeg polstrer beina med Compeed, fester nummerlappen, går på do, klipper tånegler( 24 timer senere har jeg ingen blå negler) snakker med barna og sjekker at vi har en plan. De skal være tilstede de første timene, men etterhvert skal de få litt pause. Men det skal vise seg senere utover i løpet, at de synes dette faktisk er kjempegøy. Viktig lærdom, ta med barna. Det er bra for en selv, og det er positivt for dem. Vi blir kjent med tyske Diana og Markus fra Køln, og Helene og Diana finner fort tonen. Med tysk familie kan Helene kommunisere litt med Diana, og det tyske ekteparet er utrolig hyggelige. Senere på natten bryter desverre Diana med verden verste blemmer under føttene, men Helene holder humøret hennes oppe neste morgen. Markus klarer medaljekravet og får medalje. Det er mange nasjoner med på Bislett denne helgen, veldig mange svensker (og de er veldig gode), dansker, engelskmenn, en italiener, en liten gjeng fra Finland og sikkert noen andre jeg har glemt i farten.

Jeg er nervøs. Jeg har aldri løpt lengre enn 64 kilometer, og jeg er bare en vanlig mosjonist. Her er det mange spreke folk som sparer samfunnet for store beløp. Men. Jeg har et mål. Første mål er å løpe lengre enn jeg noengang har gjort før, neste mål er å klare over hundre kilometer- og hvis jeg fortsatt løper er det aller største målet å klare medaljekravet på 130 kilometer. Men det er langt, og det er over dobbelt så langt som jeg har løpt før. Kan det gå?

Pang! Startskuddet går, og vi er i gang. Føles merkelig å løpe den første runden. Jeg innser at en runde på 543 meter er ganske kort, og at vi kommer til å bli ganske godt kjent med veggene på denne banen de neste 24 timene...En annen ting som overrrasker meg, er at mange av de andre løperne (som er mye mer erfarne enn meg), har et åpningstempo som tilsvarer et sluttresultat på 285 kilometer- og det må jo være altfor fort.

Jeg har en slags plan; jeg skal løpe tre marathon, og i mellom dem skal jeg småløpe/rusle litt mens jeg spiser. Det ble ikke helt sånn skal tiden etterhvert vise, for maten ble jo servert hver 6. time, og det var bedre å tilpasse seg løpingen etter hver gang vi skiftet retning og fikk mat, enn min plan med tre ganger helmarathon.

Tiden går egentlig ganke fort, finner rytmen, har en plan om å løpe mellom 7-8 kilometer i timen, med litt gåing ved mat/drikkebordet, dobesøk og stopp ved "min plass" for å fylle på med Squeezy, tyrkisk pepper og gels- så vil dette tempoet forhåpentligvis få meg i mål med medalje rundt halsen.

Noe av det som er flott med ultraløp er nettopp den lave farten. Jeg er ikke spesiell rask, så dete passer meg utmerket. Vi prater med de andre, spiser, drikker og løper. Jeg kjente bare en håndfull av de andre deltakerne fra før, så jeg blir utrolig glad for at folk snakker sammen, Tiden går fortere når vi kan småsnakke litt. Vi har jo ganske like interesser, vi som løper rundt i ring, og det er hyggelig å kunne snakke om bøker vi har lest, hva slags mat vi skal spise underveis og hvilket tempo vi skal holde. Folk som løper er ofte trivelige mennesker:)

Hva er meningen med å løpe rundt og rundt på Bislett? Svaret er selvsagt enkelt: Det er å ha det bedre som menneske. Og kanskje bli et bedre menneske. Hva skulle det ellers være? Hm, men da kunne man ha gjort mye annet. Men det er rart, etterhvert som rundene blir flere og timene går, så er det akkurat som om hverdagsproblemer blir borte og fokuset mitt kun dreier seg om løpingen her og nå. Det er egentlig ganske fint, man mister en del stress og blir bedre kjent med seg selv her og nå. Ikke ofte man har dette fokuset. Boble.

Barna mine er ved matdepoet mitt, heier, gir meg snop, fyller drikkeflaskene mine. Innimellom sitter de med i- padn, slapper av, leser litt eller sover på madrassene sine. Men de er der, og det betyr mye for meg- da har jeg noen å løpe for. De har gledet seg til dette, og særlig for eldstemann blir det også litt å gjøre på, utenom å heie på mamma. Han blir i ettertid kalt for "is-gutten", fordi han lager isbiter, som han deler ut til alle deltakernne. Men de får seg noen timer utenfor Bislett også, ellers kunne det nok ha blitt veldig slitsomt. Nærmeste nabolag kan by på mange små, koselige restauranter med eksotisk mat, så det er kulinariske muligheter for støtteapparat og venner.

Jeg løperjeg går mens jeg spiser og drikker. Jeg løper litt til, gnagsårene vokser under føttene, men jeg fortsetter å løpe. Klokken går, kilometrene blir flere. Begynner å hoste kraftig, kanskje litt mye tyrkisk pepper?, men jeg kjører på med Cola, peanøtter, chips- holder meg unna bananer (redd for oppbløåst mage) og får servert verdens deiligste kyllingsuppe. Svenskene etterlyser blåbærsuppe- noe man ikke kan kjøpe ferdiglaget i norske butikker. Etter mange timer kommer det frem om man har trent nok, spist nok, startet i for høyttempo eller om kroppen er klar for dette løpet. Noen bryter, noen spyr, en deltaker kollapser og blir hentet med ambulanse. Men jeg løper. Man kommer inn i en slags rytme. Jeg holder et mest mulig jevnt tempo, livredd for å bryte. Jeg vil klare det, og jeg skal klare det. Jeg er en maskin- hm, kanskje ikke helt...men det hjelper å si det til meg selv. Det er over midnatt og det er nå kampen virkelig begynner. Vi får servert is og kaffe, lovely, men jeg begynner å bli trøtt. Det er akkurat som om denne kaffen ikke virker, hodet begynner å bli bomull. Jeg løper inn på badet, putter hele hodet i vasken, våkn opp Pia, våkn opp! Hva skal jeg gjøre, biter meg i leppen, stikker hodet ut av de åpne dørene, spiser mer snop, får deilige isbiter av sønnen min, følger musikken spm spilles. Ser mange som har stoppet og ligger i soveposer og sover langs banen. Jeg gir meg aldri. Noen av de som har sovet en time eller to underveis, kommer aldri tilbake i det moduset de var i. Det skremmer meg litt- og det er ikke lengre noe alternativ å legge seg ned.

Våkner plutselig opp. Hva skjedde? Har akkurat sovnet mens jeg løp( er det mulig?), slått hodet i innerveggen. Men det mest sjokkerende er at jeg ikke våkner noe særlig av å ha slått meg. Som en zombie løper jeg, på vei mot ingenting, sovner nok en gang, slår hodet en gang til, spør desperat om råd ved matbordene. Begynner å regne feil i hodet, begynner nesten å grine fordi jeg bommer med en time. Desperasjon. Har et ønske om å sette meg ned på fanget til arrangørene og grine (Det hadde vært pinlig med stor P) Men plutselig innser jeg regnefeilen min, og jeg skjønner at jeg kan klare det. Må bare holde ut, sette en fot foran den andre. Barna sover godt. Nå er jeg alene- og det er opp til meg. Kan ikke skuffe dem. De vil at jeg skal klare det. Jeg vil jo det selv også. Når de våkner opp vil jeg at de skal være stolte. Må stoppe og stikke hull på store vannblemmer under beina. Venstrefoten har hovnet opp. Må ta av meg sokken for å få mer plass i skoen. Begge føttene hovner opp, knyter opp lissene og lar skoene være løse. Glad for at jeg kjøpte de en halv størrelse for store. Glemmer å ta på meg kompresjonslegger, det hadde sikkert hjulpet- men det er vanskelig å tenke klokt når man er sliten.Tikk, takk, klokken går mot 24 timer. Folk spyr. Noen er helt gråhvite. Siste timen er magisk. Man innser at det går mot slutten. Noen setter opp tempoet. Jeg setter opp tempoet. Speaker Andy snakker oss gjennom den siste timen. Musikken holder beina i gang. Helene er tilbake, heier, smiler og gir meg vann. Nedtelling i hodet. Rundene blir færre, folk smiler til meg oppmuntrende. All honnør til hjelperne ved mat/drikke stasjonen, blant annet Jan Sneisen, som gir oss den lille energien vi trenger i form av smil, varme ord og drikke. Hiver innpå Cola. Jeg er lei peanøtter og chips, men jeg vet det hjelper, så jeg tvinger det i meg. Begge barna er våkne og tilbake på Bislett. Tyske Diana heier ved siden av Helene. En magisk runde igjen, før jeg passerer 130 kilometer. Jeg begynner nesten å grine. Helene kommer mot meg, løper ved siden av meg, og vi løper de siste hundre metrene sammen. Erik venter bak mål. Sammen har vi klart det! Barna mine jubler, speaker juble og gir meg high five og jeg får en klem.

Jeg klarte det. Alt blir stille et lite øyeblikk, sånn føles det. Legger meg ned, først nå kjenner jeg at beina er vonde.

Får medalje på min debut på Bislett. Jeg er så fornøyd- bare man jobber hardt og tenker positivt, så kan man klare alt man vil.

Ja, selvfølgelig kan løping gi en tilfredsstillende følelse. Runners high er følelsen av eufori som mangle løpere kjenner underveis eller etterpå. Det er det som ofte gjør at vi vil tilbake, melder oss på en ny konkurranse og er klar for et nytt monsterløp...

Takk til alle som heiet- og takk til barna mine!

 

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE