Kalmar 2015

RR Kalmar 2015- mareritt og ubehagelig møte i sol og varme

Jeg elsker Kalmar. Det finnes ikke finere by i Sverige, hyggeligere svensker, mer perfekt ironman, bedre atmosfære eller vakrere løype. Jeg var her i fjor da jeg fullførte med glans- og jeg ville tilbake i år, få oppleve publikum bare en gang til og få lov til å løpe gjennom gamlebyen med folket jublende rundt meg. Mange har det ofte sånn, og mange kjenner seg nok igjen. Det er dette som er noe av det avhengighetsskapende med sporten. Kjenne på godfølelsen om og om igjen-  det er verdens beste rus.

Jeg skriver ofte disse racereportene mest for min egen del. Fint å se tilbake på, finnes mye god lærdom nedskrevet over feil jeg gjør- og som kan forbedres til neste gang. Skriver jeg det ikke ned, så glemmer jeg det bare. Denne gangen er det kanskje ekstra bra for meg å skrive ned. Det skjedde mye rart, særlig i løpedelen- hvis jeg ikke skriver det ned, tror sikkert noen jeg bare tuller. Jeg fullførte- men jeg traff på uventet motstand- noe som ødela hele løpet mitt. Og det var ikke noe behagelig.

Vel, tilbake til min historie. Jeg elsker Sverige. Derfor dro jeg avgårde mot Øland, Kalmar og ironman. Kalmar ligger i Småland, så når jeg nærmet meg, var det små, rød "Emil-hus" på alle kanter. Jeg tok meg tid til et bad i Åryd- hvor jeg fant en av utrolig mange idylliske badeplasser. Det var varmt i luften, så det var deilig å kjøle ned både hode og kropp, før jeg inntok galskapen i Kalmar. Men egentlig er det denne lille badeplassen med deilig sand mellom tærne, denne lille dukkerten, og min fornøyelse med å oppsøke innsjøer- som jeg kommer til å huske når jeg blir gammel og skal se tilbake på livets mange finurligheter. Nyt øyeblikket der og da.

Jeg husker veien inn mot Kalmar fra i fjor, slipper å lese kart og høre på Gps, svinger automatisk inn mot sentrum, mens gradestokken viser 26,5 grader. Varmt. Alt er som året før, expoen ligger på samme sted, så det er lett å finne registreringen. Henter startnummeret mitt, får en sekk, rusler gjennom expoen mellom våtdrakter, pulsklokker, kompresjonsklær og ernæringsprodusenter. Jeg har reist alene, og det er litt stusselig. Jeg skulle egentlig reist med noen andre, men av og til blir det bare sånn. I tillegg hadde sønnen min fått plass på treningsleir med Norges triathlonforbund i Tønsberg, så han koste seg på Sørlandet. Men, dagen etterpå traff jeg en fra klubben min, Bjørnar- han hadde meldt seg på i siste liten, så da hadde jeg noen å spise med, i tillegg til at jeg ble kjent med noen der jeg bodde. Triathlonfolk er trivelige mennesker.

Pastaparty. I fjor var det vidunderlig- med masse mat servert i buffet. I år var det store forandringer. Ale fikk en boks med mat- noe som minnet mer om flymat. Grunnen var visstnok at mange ble matforgiftet i fjor. Men en boks med pasta og to rundstykker er ikke nok for å gjennomføre en ironman, og etter å ha vært her i fjor og i Nice for to år siden, så må jeg si jeg var litt skuffet. Vi fikk ingen frukt, bare denne boksen. Men, mat kunne jeg kjøpe selv på butikken...Fikk sove godt om natten med den svenske, kjølende natteluften som fylte rommet mitt. Dagen før. Det er alltid spenning i luften dagen før. Tok meg god tid til å vaske kjedet med diesel, sjekket wire, sjekket lufttrykk, før jeg sjekket inn utstyr i T1. Middagen ble inntatt på Mc Donalds, ekstra mye salt. Bjørnar fortalte meg om salttrikset, Mc Donalds salt blandet med eplejuice. En pakke per dl. Men, litt mer salt i de svenske saltposene, o,7 mg kontra 0,5 mg i Norge...Vi synes det er synd at ikke flere reiser til Kalmar, for det er en fantastisk opplevelse å være her, beste publikum som finnes.

Legger meg. Sommerfugler i magen etter å ha sett vinden nede ved startområdet. Det blåser- og det er meldt mye vind i morgen tidlig. Bølgene var store og vannet var mørkt.

Våkner opp. Klokken er 04.00. Alt er klart, føler meg bra- spiser frokost, men er ikke særlig sulten midt på natten. Tvinger i meg toastbrød med sjokoleadepålegg, kvalmende, kaffe og youghourt. Det er utrolig vakkert ute, natt blir til dag- og vi rusler med hvite poser mot T1. Siste sjanse til å sjekke sykkel, fylle på med drikke osv. Spiser en Maxim bar. Småprater med Bjørnar, før vi rusler mot startområdet. Denne gangen får vi levere inn de hvite posene ved startområdet som ligger på den andre siden av byen og skiftesonen. Derfor får vi også skifte her (man kan ikke være sjenert, man skifter bare på en gressplen foran en hel haug med andre) Jeg er litt sent ute, etter en laaang dokø, åtte doer på 2900 personer er litt lite...Men, får på meg drakten, stiller meg i 1.20 gruppen og er klar for å starte. Flaggene blafrer ikke, de står i full blås, vinden tar godt tak. Alle ser det, ingen sier noe. Vi sluses mot starten, og vi ser selv hvordan bølgene slår mot oss, selv om de første hundre metrene er innenfor moloen. Vannet er ikke klart. Det er resultatet av et opprørt hav.

Synker ned i vannet, velger å svømme på høyre side, for å unngå å bli oversvømt i første venstre sving. Da jeg svømmer ut av moloen, forstår jeg at svingene ikke er noe problem i dag. Der ute kommer bølgene mot oss, vanskelig å puste når man ser fremover, og jeg ser at taktikken med høyre side er en dårlig idè. Vi blir jo dratt mot høyre, vekk fra løypen og inn mot land. Men jeg er ikke kommet hit for å bli skylt på land, og jeg vil ikke at mine barn skal bli skuffet. Her gjelder det å mobilisere krefter, crawle gjennom bølger og puste klokt, uten å sluke for mye vann. Jeg ser allerede nå at noen blir reddet av jetscootere, noen er helt inne ved land. Jeg prøver å finne ballongene som markerer løypen, vanskelig å se når bølgene gynger rundt meg. Jeg hører noen som puster fort. Det er utrolig slitsomt, og jeg føler at jeg ikke kommer meg fremover, men så er den der plutselig, den store bøyen, som markerer at vi skal ut på det lengste strekket, lengst ut mot bølgene som ruller inn. Nå kommer bølgene fra høyre, og jeg skjønner fort at jeg dras innover. Det gjelder å holde en viss fart, svømme jevnt og trutt, mens jeg puster på venstre side, dvs på annenhver eller hver fjerde. Men bølgene brekker på toppen, og jeg sluker min første liter vann. Prøver å få det opp, men det går ikke. Fortsetter, klarer ikke å holde rett linje, må svømme utover igjen, mot bølgene, for å komme rundt bøyen. Så kommer et lite stykke, kanskje 100 meter med bølgene i ryggen. Eneste stedet med fordel. Her møter jeg en mann liggende på ryggen, fullstendig hjelpesløs, virker som om han bare håper på at marerittet snart er over. Jeg og noen andre løfter opp hånden og peker mot ham. En jetscooter kommer og redder ham. Nå er bølgene større, det er grunnere og de kommer fra min venstre side. Puste på høyre. Hvor er ballongen? Den skal være rød, men jeg ser ingenting. Jeg kjenner tang og tare, under vann ser jeg maneter, og der, der kjenner jeg noe som henger litt i øret mitt og legger seg mot halsen min. Så glir det vekk igjen, langs armene mine og hendene mine. Brennmanet. Panikk, men kjenner ikke så mye ennå. Det begynner å gå opp for meg at med så mye feilnavigering, strømmen som hele tiden drar meg mot land, så kan det være at jeg ikke rekker cut-off på svømming. Jeg har reist langt, vil ikke bli stoppet. Så jeg finner frem superkreftene, finner bøyen, får hjelp til å se neste, funksjonærene peker for oss- kjenner bølgene.

Jeg lover meg selv at hvis jeg klarer denne svømmingen på tid, så skal jeg være utrolig stolt over meg selv. Kommer inn mot land og publikum, svømmer inn i kanalen, under en bro, desverre møter vi bølgene en gang til, før vi igjen dreier inn mot venstre og inn mot T1. Folk jubler og skriker, så jeg skjønner at jeg fortsatt kan klare cut-off. Vannet lukter, det er grått og planter og tang ligger mellom fingrene mine. Jeg svømmer forbi noen, som ser ut som om de har gitt opp. Jeg tenker på barna mine, gir på, kommer meg opp, svimmel, men er videre. Hadde nesten 20 minutter på meg, så jeg hadde litt å gå på. Når jeg skifter, ser jeg de andre damene i teltet. Alle er full av mudder i ansiktet- og jeg innser at jeg antakelig ser helt make ut. Skyller ansiktet i vann, løper til sykkelen min- og jeg er i gang med sykkeldelen. Sykler over broen- og ser at det er mange der ute i vannet fremdeles. Aldri har jeg vel vært mer fornøyd over å sitte på en sykkel.

På sykkelen innser jeg hvor sulten jeg er etter svømmingen, hiver innpå en gel- før jeg begynner klatringen over Ølandsbroen. På høyre siden ser jeg ned i sjøen hvor bølgene skyller innover mot Kalmar. Det var den tøffeste svømmeturen jeg noen gang har hatt. Men blåser det på havet blåser det på Øland. Vi svinger sørover, og jeg føler at tempoet er ganske bra, helt til vi kommer ut mot de åpne åkrene og landskapet preges av øde sletter. Jeg vet hvor fort jeg bør sykle, klarer det- men det koster krefter. Og jeg innser at det er få i løypen, mange har falt av på svømmingen. I fjor var det mye tettere. Men jeg koser meg, sykkelen fungerer bra, og jeg fyller på med barer og væske på matstasjonene. Men jeg innser at jeg har mistet tid i bølgene og at jeg på sykle fortere enn planlagt. Finner litt roen, beina går og jeg gleder meg til medvind(...) Svinger østover og jeg føler at motvinden forfølger meg. Svinger nordover, må stå av og til for å få fart på sykkelen, registrerer at mange bryter rundt meg, ironman- bilen plukker stadig opp deltakere. Jeg tar igjen en del syklister, de ser jeg aldri igjen. Gleder meg til medvind(...), singer vestover- og får et lite stykke, 14 kilomter med litt motvind. Men tiden går, og på vei mot Kalmar er motvinden der igjen. Jeg sykler det jeg kan, kommer meg over til Kalmar, så er det siste del på fastlandet. Registrerer at mange drafter åpenlyst, dommer-motorsykkelen er stadig ute og deler ut kort. Det er tungt, vanskelig å få noe fart i løypen, kupert, mange svinger- men jeg innser at jeg klarer cut- off, kjører alt jeg kan inn mot Kalmar og T2- og funksjonærene sender meg videre ut i løpeløypen.

Det er da dette underlige skjer, man kan forberede seg på mye- men dette hadde jeg ikke forutsett. Jeg har skiftet til løpingen, adrenalinet pumper, jeg er sliten- men jeg vet at jeg kan denne delen best av dem alle. Jeg løper.

Da dukker det opp en engelskmann i løypen. Han kommer plutselig opp foran meg og sier jeg må stoppe. Jeg blir litt paff. Det er vakter overalt, særlig inne i byen, fordi det er mange publikummere som drikker og er rimelig fulle utover kvelden. Mannen sier ikke hvem han er, og han er bare kledd i bukse og skjorte. For meg kan han være hvem som helst. Jeg synes det ubehagelig, og jeg sier at han ikke må stjele tiden min på løpingen, han må la meg løpe. Han sier at jeg må stoppe, og jeg sier at det ikke er noen grunn til at jeg skal stoppe- jeg har rukket cut- off, jeg er sendt videre og jeg løper. Situasjonen blir ikke noe bedre av at det kommer til noen andre. Han hører ikke på noen- og han bryr seg ikke noe om cut-off og reglene i Athletes guide. Heller ikke at jeg ankom T2 før cut-off. Jeg prøver å få tak i noen svenske funksjonærer, men vaktene sier bare at det kanskje er noen om to kilometer. Engelskmannen brøler at jeg får DNF hvis jeg fortsetter...Jeg rusler litt forvirret videre- hva var det som skjedde? Hvem var han egentlig? Med gråten i halsen, sliten og forvirret kommer jeg meg til an matstasjon, finner en med litt ansvar og samband- forteller hva jeg nettopp har opplevd. Han tar det alvorlig, ringer de svenske dommerne. Jeg har stoppet fullstendig opp. Får beskjed om å gå til Athletes garden, for der sitter dommerne. Jeg rusler videre, oppgitt, men får så beskjed via sambandet at jeg selvsagt bare skal løpe videre i konkurransen. Jeg har mistet over 40 minutter på bare tull, midt i en ironman. Jeg løper, men merker at jeg er sint, lei meg og opprørt over at jeg har mistet mye tid. Får etterhvert en ny vakt ved siden av meg på sykkel, jeg prøver å forklare situasjonen også til denne personen. Det fine er at det blir tatt alvorlig- men det er ikke så lett å løpe marathon, mens man legger inn en klage på en episode i løypen. Jeg blir enda mer sjokkert når jeg etterhvert får høre via sambandet hvem jeg hadde et ubehagelig møte med i løypen. Det er en av de som ansvarlig for ironman i Nord- Europa...Til slutt har jeg tre vakter rundt meg på sykkel, jeg vil fullføre, og de forteller meg at jeg også må fullføre løpet, før jeg kan legg inn en slags overklage. Tiden renner ut, men jeg skal jo klage på at jeg er blitt forhindret med over 40 minutter i løypen- selv om jeg rak cut-off, så jeg finner frem superkreftene, løper inn mot Kalmar og passerer mållinjen- og deiser ned i bakken.

Jeg synes det er flaut å besvime, så jeg reiser meg opp og insisterer på at jeg sikkert bare trenger litt mat og salt. De plasserer meg på en benk, jeg får Cola, pizza, og- så deiser jeg ned i bakken igjen. Siste jeg husker er asfalten og sølvpapir som de legger rundt meg. Noen ringer ambulanse, mens jeg legges inn på sykestuen. Noen snakker til meg, en lege eller noe, de sier at jeg har svak puls. Dehydrert? Jeg stirrer opp i noe hvitt lys, mens jeg lurer på hvorfor alt gikk så galt. Oppi det hele får jeg Finisher- T-skjorten min, det kommer en fra arrangøren, gir meg et visittkort- og ber meg sende inn klagen per mail neste dag. Mailadressen tilhører altså han som stoppet meg. Så jeg skal klage på han som oppførte seg ubehagelig- og så skal han behandle klagen?! Får beskjed om at jeg kan skrive på mitt eget språk. Engelskmannen er pliktig til å diskutere med de svenske dommerne. Luften er gått ut av ballongen for min del den kvelden. Jeg får intravinøs, saltvæske- kvikner litt til. Jeg får aldri hentet sykkelen min eller tingene mine den kvelden, faller inn i en urolig søvn.

Neste dag føler jeg meg sånn passe, får hentet tingene mine som er innelåst i en container. Har bare lyst til å dra hjem, men må vente med å kjøre bil på grunn av formen. Finner frem visittkortet, skriver en mail, hvor jeg prøver å få til en formell klage, uten de store følelsene. Er litt optimist, krever at tiden min endres på grunn av langt og ubehagelig stop i løypen, tilbakebetalt deltakeravgift for fullstendig ødelagt løp, samt en slags undskyldning fra engelskmannen som brølte til meg.

Jeg klarer allikevel å nyte følelsen av å ha fullført. Jeg gir meg aldri. Bjørnar kvalifiserer seg til Vm på Hawaii og jeg synes han virkelig fortjener det. Vi får vite at over femti ble reddet på svømmedelen, mange hundre brøt. Jeg snakker med han som er leder for ironman Kalmar, han lover å se på saken min. Men jeg har en følelse av at ting ikke går helt min vei. Jeg ser plutselig han som stoppet meg- og han ser ikke blid ut. Han sitter heldigvis langt unna meg i Tennishallen.

Noen dager senere får jeg svar fra den ikke navngitte ironman mannen som stoppet meg. Ikke så mange å velge mellom(...) Han benekter selvsagt alt. Han har ikke brølt til meg eller vært ubehagelig. Jeg får ikke bedre tid, og en uke senere registerer jeg at nå står med DNF...Jeg får to mail til, fra de svenske arrangørene. De beklager, skylder på funksjonærer- og takker meg for konstruktiv tilbakemelding slik at de kan forbedre seg til neste år? Hallo?

Ok, jeg forstår at ironman er viktig for Kalmar by- og jeg har nok tapt diskusjonen før den har begynt. Den svenske arrangøren vil ikke diskutere med ironman as, det er nok mye viktigere å beholde arrangementet for denne byen. Men, jeg registerer dagen derpå at det er en annen dame som skriver på facebook, at hun opplevde å bli stoppet på sykkeldelen uten grunn. Nesten identisk- og også hun er lenge innenfor cut- off før Ølandsbroen. Innlegget forsvinner ganske fort fra facebook.

Så jeg sitter igjen med en underlig følelse. Jeg har fullført, jeg har fått min t-skjorte- men det står DNF på resultatlisten. Jeg har møtt en av de jeg ser opp til i ironmansystemet- men han viste seg å ikke ha noen som helst form for folkeskikk. Jeg har vandret rundt i Kalmars gater i løpedelen for å få snakke med en svensk dommer- som sendte meg videre i konkurransen.

Vel, hva lærte jeg av dette? Jeg må si at publikum i Kalmar er fantastiske, men jeg synes det er synd at denne flotte konkurransen er blitt kjøpt opp av et system, som kanskje ødelegger mer for sjarmen enn bygger den opp. Det er folket på Øland og i Kalmar, alle de positive frivillige, landskapet og folkesjelen som gjør denne konkurransen til noe helt spesielt. Men jeg lar meg ikke knekke av en uhøflig engelskmann. Jeg skal fortsette mitt triathloneventyr. Kanskje kommer jeg også tilbake til Kalmar, må bare holde meg unna gale folk i løypen. Holde meg i midten, løpe fort og se fremover. Se litt mer sint ut(...)

Men det finnes noe som heter Challenge, samme distanse- og som er en slags motpæl til hyperkommersielle ironman. Jeg tror jeg i hvertfall skal prøve meg på Challenge- og i disse dager når den norske kronen stuper på børsene- er det bedre å kjøpe påmelding i nordisk valuta enn euro eller dollar...

Jeg høres kanskje ut som en klagefant etter dette innlegget- men egenlig burde jeg takke engelskmannen. Jeg er nemlig fornøyd over å ha overvunnet både distansen og bryske menn i løypa- Jeg lar meg tydeligvis ikke knekke av noe.

 Men, som den store triathlonstjernen Åsa (svensk) sa før start;

"Du har valgt det selv- og du gjør det for din egen skyld"

Og sånn er detKul

Takk til Kalmar- I`ll be back one day (da holder jeg meg midt i løypen)

 

 

 

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE